Foreningens styre mente det var på tide å ta konsekvensen av at det blir stadig flere grunner til å se tilbake på vår egen faglige historie. En av dem er ren nødvendighet. De siste årene har vi dessverre opplevd å miste flere enn Georg Henriksen. En annen grunn til å prioritere faghistorisk arbeid er det åpenbare faktum at mange er svært interessert i fagets utvikling. Vi har alle i ulik grad fått tilgang til de muntlige fortellingene og mytene om hva som skjedde i den konstituerende fasen, og vi skaper alle vår egen urtid i relasjon til vår egen inntreden i faget. For min egen del har jeg hørt mye interessant om «loftsgjengen», men også mye annet som knapt har blitt tatt systematisk vare på. Jeg begynte å studere sosialantropologi ved Universitetet i Bergen i 1985, og instituttet var breddfullt av historier og minner som i dag, i mine øyne, virker stadig mer relevante å dokumentere. Da jeg kom til Oslo i 1990, ble samtiden for veldig mange formål satt i relieff av livet «på brakka». Instituttet flyttet til Eilert Sundts hus i 1989, og hadde lenge holdt til i en av brakkene (fra krigens dager) på det overfylte Blindern-området. Det faglige livet «på brakka» ble beskrevet og representert gjennom fortellinger som bar vitnesbyrd om en form for community, om spontanitet – og selvsagt kreativitet. Minner og historier av denne typen har i alt for stor grad, men likevel forståelig nok, blitt sett som en del av de første to generasjonenes personlige og litt private narrativ.