Intervju med Thomas Hylland Eriksen. Første innlegg i Bind II av foreningens faghistorieprosjekt.
Bind I utgjøres av intervjuer med
førstegenerasjonsantropologene,
de som fra 1950-tallet etablerte fagdisiplinen, og institutter og studier utover på 1970-tallet. Disse antropologene er tidsvitner for diskusjonene og arbeidsbetingelsene i sin tid. Bind II er fra neste generasjon. Hva er da mer passende enn å markere dette med et intervju med Hylland Eriksen, en de fremste representantene for de neste generasjonenes antropologer? Intervjuet er gjort av Iver Neumann, selv en engasjert antropolog, og kollega, kompis og samtalepartner gjennom 40 år.
Hylland Eriksen har ikke bare vært usedvanlig faglig engasjert både nasjonalt og internasjonalt, og i foreningen og etableringen av den europeiske antropologforeningen (EASA). Han har også vært en aktiv samfunnsdebattant som har gjort faget kjent langt utenfor akademia i Norge. Historien om hans bidrag i multikulturalismedebatten er et godt eksempel på hva han har bidratt med og ikke minst hvordan. Det akademiske bidraget er en ting, nyskapende for forståelsen av etnisitet og kulturelt mangfold som det var. Måten han har ivaretatt de intellektuelles samfunnsoppdrag på er like enestående. Han har skrevet og snakket mye og generøst delt sin innsikt og forståelse i begripelige termer. I år etter år har han tydelig, men vennlig imøtegått anklagende kritikk både mot faget og sin person. Sterk i saken, mild i formen er han også i intervjuet, som gir et rikt utsyn over norsk antropologis faghistorie.
Thomas Hylland Eriksen, intervjuet av medstudent fra antropologi grunnfag 1982 og venn gjennom de påfølgende førti årene, Iver B. Neumann. Hylland Eriksen var også skyggeveileder for Neumanns Dr. Philos.-avhandling Diplomats and Diplomacy (Universitetet i Oslo, 2009).
I 2016 ble du invitert til å holde Marett-forelesningen ved universitetet i Oxford, og ble i den anledning betegnet som en affinal av britisk antropologi. Samtidig er du umiskjennelig også en norsk antropolog. Hvordan håndterer du disse to faglige identitetene?
Faghistoriene er jo ganske viklet inn i hverandre. Like før århundreskiftet var jeg gjesteprofessor ved Sussex, og da slo professor Ralph Grillo fast at norske og britiske antropologer var matrilaterale slektninger, med Fredrik Barth som morbror. Morbroren er jo en nøkkelfigur også i patrilineære systemer, noe Radcliffe-Brown forklarte i en av sine beste artikler. Men det er viktig å huske på at Barth ikke var den eneste som fornyet norsk antropologi på femtitallet. Axel Sommerfelt var også godt orientert om det som skjedde i Storbritannia. På denne tiden ble miljøet i Oslo – den legendariske ‘loftsgjengen’, nærmest en filial av LSE, Cambridge og Oxford, og denne arven ble lenge videreført. Da den danske antropologen Anne Knudsen anmeldte første utgave av Små steder, store spørsmål i 1993, beskrev hun den som nordsjøantropologi. Det er et bra begrep, svenskene og danskene er annerledes. Selv var Knudsen, som forlot akademia og ble redaktør av Weekend-Avisen, mest orientert mot fransk antropologi, særlig Lévi-Strauss. For meg har det vært en nyttig øvelse å lage norske og engelske bøker om hverandre, Små steder foreligger nå i sin henholdsvis fjerde og femte reviderte utgave. Da jeg begynte på kladde på den i 1992, på bestilling fra Berit Berge i Universitetsforlaget, hadde jeg aldri trodd at den skulle forfølge meg i over tredve år, men slik ble det. I vekslingen mellom norske og engelske utgaver er det mange små justeringer som må gjøres, ikke minst hva eksempler angår, men ikke mange store forandringer. Vi deltar i en felles diskurs.
Norsk fagmiljø er ellers mindre hierarkisk enn det britiske, med en mer egalitær kultur, og vi lever i et noe mer egalitært samfunn, men i mindre grad enn mange nordmenn tror. Det europeiske antropologiske fellesskapet har også vært viktig for meg siden Adam Kuper tok initiativ til EASA, med hjelp blant annet fra Sydel Silverman i Wenner-Gren-stiftelsen, i 1989. Jeg var første redaktør av EASAs nyhetsbrev, og har senere engasjert meg både i ledelsen og flere av EASAs nettverk.
En opprinnelig kongstanke i EASA bestod i å bygge bro mellom nord og sør, altså det germanske og latinske Europa, eller protestantiske og katolske om du vil. I tillegg var det et mål, delvis implisitt, å etablere et fagfellesskap som ikke var dominert av amerikansk kulturantropologi, og der studiet av sosial organisasjon utgjorde grunnmuren. Apropos grunnmuren: Da Berlin-muren falt i november 1989, bare litt over et halvt år før vår første konferanse i Coimbra, ble det mulig å inkludere Øst-Europa, og plutselig hadde vi to faultlines å jobbe med. Det ble jobbet iherdig i noen hektiske måneder med å skaffe finansiering til flest mulig fra Øst-Europa slik at de kunne delta i Portugal, og det lyktes langt på vei. Denne situasjonen var både krevende og uhyre spennende å få anledning til å delta i.
Du har levert flere bidrag til antropologi på Norge: Små steder, store spørsmål, CULCOM, Alna-prosjektet, biografien om Fredrik Barth. Hva er diagnosen din av flerkulturalitet i Norge nå?
Jeg skrev om det i den siste boken for CULCOM-prosjektet, Samfunn, som kom i 2010. I spørsmål om sosial endring har antropologien ofte vært en motstemme, mens andre samfunnsvitere har vært opptatt av sosial ulikhet og kulturell integrasjon, nesten i betydningen assimilasjon, he he. Vi var ikke tildelt et slikt samfunnsoppdrag fra myndighetene eller offentligheten, og har kunnet være ganske fristilte, nesten som tricksterne i eventyrene. Min diagnose er at et samfunn kan leve godt med et stort mangfold når det gjelder skikker, til og med kulturforståelse og slektskap, bare det er sterke sosiale institusjoner på plass, som sørger for likebehandling. For å si det på en annen måte: Om du ser pakistansk tv eller besøker sikhenes gurdwara jevnlig er ingen trussel mot den sosiale integrasjonen, så lenge du betaler skatt, sender barna dine på skolen og unngår å bli diskriminert på arbeidsmarkedet. Om dette har lykkes, er en annen sak. For eksempel møtte vi en ung gutt med minoritetsbakgrunn under Alna-prosjektet. Han hadde gode karakterer og lite fravær, og likevel var det hvite gutter, med dårligere karakterer og mer fravær, som fikk lærlingsplassene. Det er ikke akkurat en oppskrift på tillit.
Situasjonen i Sverige er uansett annerledes. Der er det mange med minoritetsbakgrunn som opplever ekskludering og isolasjon fra storsamfunnet. Et av de største problemene er manglende opplevelse av likeverd og respekt. I Sverige har staten hatt en tendens til å resonnere slik at bare innvandrerne får de fire V-er – villa, Volvo og vov-vov – OK, eller i alle fall noe tilsvarende, så ordner det seg. Men det finnes en del svensker med minoritetsbakgrunn som ikke kjenner en eneste etnisk svenske. Tanken var at systemet ville fikse det, men du kan jo ikke alltid regne med at folk begynner å danse så snart du har snekret dansegulvet ferdig. I Danmark er det anderledes. Der ble den kulturelle integrasjonen i praksis prioritert – det er ikke tilfeldig at ordet hygge forbindes med Danmark. Litt flåsete sagt kan vi antyde at integrasjon i Danmark finner sted på kroene og i andre uformelle sammenhenger; folk skulle liksom lære seg å drikke øl og spise bacon og ha tilfeldig sex, he he – ingen god oppskrift for å få muslimer til å føle seg hjemme. Den danske sosiologen Mehmet Umit Necef sa en gang at danske kvinner måtte invitere innvandrermenn inn på soverommet for å få fart på integreringen. Det ble et visst rabalder av denne provokasjonen om jeg ikke husker feil. Det var det uformelle som var viktigst. Interessant nok skårer dansker med minoritetsbakgrunn høyere enn svensker på flere indikatorer med hensyn til sosial integrasjon, blant annet i lokalpolitikken. I Norge har det hendt at innvandrere har sagt til meg at det virker som om det er noe nordmenn vil at de skal gjøre for å bli fullt integrert, men de sier aldri hva det er. Mitt standardsvar er at du må elske den norske kulturen og særlig naturen for å bli tatt alvorlig. Gå på ski om vinteren og i fjellet om sommeren, og både hudfargen og religionen din smelter som snø i påskesolen. Så her har vi tre modeller for integrasjon fra tre naboland som er mindre like enn det overfladisk sett kan virke som.
På flere områder har den sosiale integrasjonen av etniske minoriteter lykkes bedre her enn i Sverige og for den del i Frankrike, med sine parisiske banlieues, som er relativt isolert fra storsamfunnet. I Alna jobbet omtrent halvparten av innbyggerne et annet sted, og mange – kanskje de fleste – som jobbet i bydelen, bodde andre steder. Disse daglige utskiftningene av mennesker gav mye integrasjon. Det ble ikke noen ghetto.
For min egen del kom jeg til norsk flerkulturalitet fra Mauritius og Trinidad, noe som har farget mitt perspektiv, trolig i større grad enn jeg har vært klar over. Kreolisering, urenhet og utydelige grenser utgjør en slags semantisk kjerne av et verdensbilde, og etter min mening var den største svakheten ved Ethnic Groups and Boundaries at den ikke utfordret grensebegrepet – Edwin Ardener skrev i en beslektet sammenheng om Barths transaksjonalisme som ‘strukturfunksjonalismens høyeste stadium’. Det var originalt tenkt og sett, men jeg tviler på om Fredrik var enig.
Kreolsk kultur er jo temmelig grenseløs og åpen. Her ligger en nøkkel til å forstå gnisningene i grenseflatene mellom antatte grupper, men kanskje også noen løsninger på integrasjonsproblemene.
Du har flere tusen intervjuer, artikler og foredrag i alle deler av Norge på samvittigheten. Det har vært hevdet at du har noe av æren for at vi ikke har verre tilstander her til lands. Hva har formidlingen betydd for deg og for Norge?
Vi var mange om det. Det glade 1990-tallet var et tiår som skapt for antropologien, med slutten på Den kalde krigen og apartheid. India åpnet sin økonomi, Maastricht satte fart på integrasjonen i Europa. Internett og mobiltelefonen kom inn i våre liv og gjorde nettverkene tettere og raskere. Denne optimistiske åpenheten varte til 11. september 2001. Håkon Harket, som var kulturredaktør i Aftenposten, skrev på nittitallet at på 1970-tallet gikk gryende intellektuelle med en liten sosiolog i magen, de ville nemlig forstå kriminalitet, klasse og kjønn. På 1990-tallet gikk folk derimot med en antropolog i magen og ville forstå kulturelt mangfold og globalisering. Der man før hadde sett forskjell som en mangel, eller som sosial ulikhet og undertrykkelse, begynte man å se forskjeller som noe annet, kanskje til og med en positiv ressurs for menneske og samfunn.
Tidene har forandret seg. På nittitallet var internett det fremste symbolet på globalisering; på 2000-tallet var det terrorisme. Vi gikk over i globaliseringens paranoide fase. Ikke minst derfor er det nødvendig for forskere å se på verden med andre blikk og fra andre synsvinkler. En doktorgradsstudent i sosiologi som var tilknyttet CULCOM, Lars Laird Iversen, fant opp uttrykket uenighetsfellesskap, og har senere skrevet en bok med samme tittel. Det er et glimrende begrep som peker både mot Habermas’ teori om kommunikasjon og mot en flytende modernitet slik blant andre Zygmunt Bauman beskriver den. Antropologien har hatt en viktig oppgave her, og det fortsetter i noen grad. Her er det en forskjell fra Storbritannia, der antropologien var en utpreget øvre middelklasse-disiplin og formidling ble betraktet som noe mindreverdig. Dermed fikk cultural studies og andre fag en oppgave vi strengt tatt kunne ha påtatt oss.
Du har publisert både populært og faglig i ett sett siden 1980-tallet. Populært er vel 2000-tallets bøker, og da særlig Øyeblikkets tyranni, dine mest leste ting. Hvorfor, tror du?
Akkurat den boken sprang ut av en skrekkblandet fascinasjon for hvordan informasjonsteknologi former vår tidsopplevelse. Det går fortere og det blir mer av det aller meste. Jeg trodde journalister og reklamefolk kanskje ville kjenne seg igjen i den, men så viste det seg at jeg fikk brev, av og til håndskrevne, fra mange yrkesgrupper, og jeg husker særlig et brev fra en sykepleier i Kongsvinger. Hun mente jeg beskrev hennes hverdag presist, så der traff jeg nok tidsånden. Overheating fra 2016 var en videreutvikling, mer akademisk og bredere anlagt, av denne tematikken – akselerasjon, effektivisering, jag, modernitetens DNA. Sammen med Dag O. Hessen skrev jeg i denne perioden På stedet løp, om hvordan konkurranse tvinger oss til å yte stadig mer bare for å beholde nisjen eller plassen vår. Spørsmålet vi diskuterte, men aldri svarte entydig på, var om denne tendensen var et særtrekk ved kapitalismen eller noe mer universelt. Nå skriver jeg om skyggesidene ved globaliseringen, spesielt hvordan den forenkler verden ved å valse over både biologisk og kulturelt mangfold, og akselerasjon er et nøkkelbegrep her også – folk får ikke tid til å reagere fort nok.
Du har gjerne publisert først på norsk, så på engelsk. Hvorfor denne rekkefølgen og hvordan foregikk oversettelsene?
De fleste bøkene har jeg bare skrevet på ett språk, faktisk. Ethnicity and Nationalism, for eksempel, er oversatt til mange språk, blant annet svensk, men den finnes ikke på norsk. Når det er snakk om noe akademisk, er det naturlig å skrive på engelsk, men for allmennutgivelser er det nok en større åpning på norsk. Dette har jo å gjøre med hvem man henvender seg til. Det er vanskeligere å nå et allmennmarked i et land som ikke er ditt eget, der du ikke har kontaktene og ikke er til stede i den offentlige samtalen. Agenten min forsøker å selge Syv meninger med livet nå, og det går tregt. Akademisk har jeg skrevet mye for det sympatiske og dyktige venstreradikale forlaget Pluto i London, men de har ikke kapasiteten som må til for en almenutgivelse – du finner ikke Pluto-bøker på flyplassene, for å si det sånn.
Fordelen ved å oversette sine egne bøker, er jo at man kan ta seg friheter. Så mange man vil, faktisk. Derfor er andre versjon, iallfall i mitt tilfelle, alltid bedre enn den første, både fordi man ser svakhetene og fordi en slik oversettelse gir en anledning til å ta inn innvendinger og kritikk. Men det skjer også noe kognitivt når du veksler mellom to språk – det ene er ditt relativt dekontekstualiserte profesjonelle språk, mens det andre er hverdagens og erfaringenes språk. Når jeg skriver på engelsk, blir det færre digresjoner og dårlige vitser, mindre utenomsnakk og alskens tjafs enn i norske tekster, der dagliglivets avsporinger har en tendens til å melde seg som en ubuden gjest.
Så vidt jeg husker tok du sosiologi, antropologi og filosofi men hadde det hele tiden klart for deg at du skulle bli antropolog. Var det året i Kenya som tenåring som var den viktigste impulsen?
Nei, jeg var nysgjerrig på verden tidligere, så det er en eldre lidenskap. Jeg var en sånn guttunge som kunne ligge en time eller to på stuegulvet hjemme på Nøtterøy med et stort atlas og drømme meg bort til spennende steder med rare navn. Men tiden i Kenya hjalp nok på interessen, det var store sosiale og kulturelle ulikheter, det var tribalisme og omskjæring. Da jeg kom meg til universitetet, fikk jeg høre på muntlig eksamen, i opptil flere fag faktisk, at jeg burde studere idehistorie, men antropologien hadde mer å bidra med for meg, det var mer kjøtt på beinet. Dessuten er det globalt forankret, ikke bare europeisk. Det var stimulerende. Nå var det riktignok vi som studerte dem, de kom ikke hit, men det var en grunnleggende sympatisk og siviliserende grunntone der, vi blir minnet om at ting kunne ha vært anderledes og at alle liv er interessante og verdt å leve. På brakke B på nedre Blindern, der vi satt frem til 1988, var det alltid noen som akkurat hadde kommet hjem fra feltarbeid. De satte seg på det trange, røykfylte pauserommet vårt og fortalte historier som både var fascinerende i seg selv og som vi kunne bruke til noe. Tian [Sørhaug], som aldri reiste lenger enn til Dikemark som feltarbeider, trakk på litteratur om jegere og sankere for å forstå norske narkomane. Global og komparativ tenkning har mye for seg, den utvider horisonten og stimulerer den intellektuelle fantasi. Samfunnsoppdraget vårt er kanskje å åpne nye horisonter, å motsette oss Margaret Thatchers postulat TINA [there is no alternative].
Din far var Arbeiderpresse-journalist med delvis samisk bakgrunn, og på morssiden er det øvre middelklasse. Hvordan kan det ha seg at du, ikke minst gitt oppveksten på Nøtterøy, ikke utviklet en splittet klassehabitus?
Hmm … dette må jeg tenke over. Ja, min far hadde arbeiderklassebakgrunn fra Tromsø, og det ble sjelden snakket om det samiske innslaget. Jeg har ofte lurt på hvordan en nordlandsk oppkomling ble tatt imot hjemme hos en pen pike fra Røa på femtitallet, men han var beleven og hadde et vinnende vesen, og kom godt ut av det med sine svigerforeldre. Tønsberg, som vi flyttet til i 1968, var et slags mini-Bergen, med rederfamilier, hvalfangstpenger og det snobbete Clubselskabet Harmonien. Det var ganske konforme greier. Min far var i noen år redaktør for nummer to-avisen, Vestfold Arbeiderblad. Vi var vel de eneste i klassen som ikke abonnerte på Tønsberg Blad, he he. Da han begynte å jobbe i Afrika, var han den eneste i Accra som gikk på solsiden av gaten mens han plystret ‘Mad dogs and Englishmen go out in the midday sun’. Moren min var lærer, et yrke hun trivdes veldig godt med. Vår familie ble trolig oppfattet som ganske bohemaktige, litt utenfor hierarkiene, vi klippet plenen sjeldnere enn naboene, og vi utviklet aldri noen sterk klassehabitus.
Du er norsk antropologi annengenerasjons fremste ansikt både innad og utad, og kom inn i et veletablert miljø. Hvordan var ditt forhold til forrige generasjon?
I det store og det hele utmerket. Jeg tok sosiologi i 1982 før jeg begynte på antropologi, og da var disse nådeløse AKP-erne, som betraktet lærerne som klassefiender, borte. Noen av lærerne var blitt dypt preget av den aggressive stemningen på forelesningene, og var nok lettet da en ny generasjon studenter, som var mindre ideologiske, dukket opp i vår tid. I min tid hadde vi blant annet gleden av å bli kjent med Eduardo Archetti, som hadde studert med Godelier i Paris. Han var en av få antropologer som behersket begge hovedstrømningene i marxistisk antropologi, nemlig strukturell marxisme à la Godelier, og politisk økonomi, der Sidney Mintz og Eric Wolf var blant de fremste. Vi lærte også mye av Harald Eidheim, som var orientert mot Bateson og grunnla etniske studier av norsk–samiske relasjoner – og ikke minst den alltid stringente og klartenkte Axel Sommerfelt, som var den i miljøet som virkelig kunne britisk antropologi – slektskap, politisk og juridisk antropologi – med forankring i Manchester-skolen. Det var ikke noe søknadsmas. Det var en fin tid å være student, og tempoet var lavere, også blant våre lærere. Som student stusset jeg over at professorene på Blindern godt kunne ta fri en fin tirsdag i februar for å gå på ski i Nordmarka. Men sannheten er at selv om det er mer press og intensitet i akademia nå, forekommer dette den dag i dag. Det er greit å klage over produksjonspress og New Public Management i vår sektor, men vi bør ikke klage altfor mye. Vi har fremdeles temmelig frie yrker.
Men tilbake til ditt spørsmål. Relasjonen mellom Oslo og Bergen, et kjært tema i norsk antropologi, var tvetydig. På 80-tallet gikk vår lokale stereotypi ut på at Bergens-miljøet var dogmatisk barthiansk og nærmest utelukkende drev med generativ prosessanalyse. Det var nok noe i det, selv om det selvfølgelig var en klisjé. Oslo-miljøets selvbilde gikk ut på at vi var pluralistiske og åpne. Det kan jo være et annet ord for dilettantisk … Et annet trekk ved åttitallet er at akademikere sjelden reiste på internasjonale konferanser. Eidheim kom seg omsider av gårde til en større konferanse, og der ble han kjent med John Barnes, tidligere afrikanist, nå med feltarbeid fra Bremnes på Vestlandet, og grunnlegger av nettverksstudier i sosialantropologi. Harald fortalte meg, i et tidligere intervju i denne serien, at de ble venner for resten av livet, utvekslet julekort og slikt. Alt gikk saktere. På 90-tallet kom reisingen, den økte publiseringstakten, organisasjoner som EASA, og vi fikk i langt større grad en global faglig samtale. Finansiering av feltarbeid var på plass for flere. Flyreiser ble billigere, og internett kom. Mange flere kunne gjøre feltarbeid. Faget ekspanderte enormt i dette tiåret.
For min del var jeg aldri sentral i studentmiljøet; jeg satt ikke på lesesalen, og hadde andre aktiviteter ved siden av studiene. Men jeg satte stor pris på samværet og ikke minst samtalene på Brakka. Noen av de jeg studerte med – som alle fortsatte med antropologisk forskning – var Jo Helle-Valle, som gjorde feltarbeid i Uganda, Berit Thorbjørnsrud, som studerte koptere i Kairo, Christian Krohn-Hansen, som reiste til Colombia, Benedicte Brøgger, som dro til Malaysia, Kjersti Larsen, som dro til Zanzibar, Ingjerd Hoëm, som forsket på Tokelau i Polynesia, og Axel Borchgrevink, som var hos sandinistene i Nicaragua. Marianne Lien gjorde feltarbeid i Båtsfjord, og jeg dro altså til Mauritius. Vi oppfattet oss som et genuint globalt fag, kanskje ikke helt uten grunn. Opprinnelig skulle jeg til Kenya, men det oppstod en sjelden diplomatisk krise mellom Norge og Mois regime i 1985, så jeg måtte finne meg et nytt felt raskt. Det har jeg ikke angret på. Jeg holder stadig kontakt med Mauritius, var der senest i januar 2023, og har venner der som jeg har kjent i over 35 år. Det første feltarbeidet forandret livet mitt som menneske og ikke bare som forsker.
Du er utpreget antropologisk i tilgangen til andre mennesker og kan snakke med de aller fleste, men da du skulle bo på Vålerenga på begynnelsen av 1990-tallet kom du ikke helt inn i nærmiljøet. Hva skjedde?
He he … her kommer kanskje klassehabitusen inn bakveien. For å si det som det er, opplevde jeg det på den tiden som at det ikke fantes noe sosialt miljø der som jeg følte meg komfortabel med, det ville nok ha vært anderledes idag. Når vi går backstage, trives vi jo best med folk vi kan være backstage med. Jeg må også innrømme at jeg var en del under middels opptatt av fotball og ishockey, og selv om jeg var ganske ung og barnløs den gangen, så jeg for meg en fremtid med barn i et annet oppvekstmiljø, det skal ikke benektes. Det ligger nok et klassehabitus her, ja, selv om det er ugreit å snakke om slikt i det kulturelt egalitære Norge. Klasse er understudert i norsk antropologi, he he, men vi har jo Marianne Gullestad, som leverte noen sylskarpe analyser, blant annet av møter mellom sosialarbeider og sosialklient. Hennes mest kjente bok, Kitchen-Table Society fra Fyllingsdalen, er også en fabelaktig studie av klasse og kjønn sett fra et mikroperspektiv.
På 1980-tallet var det uvanlig men ikke uhørt å ta doktorgraden ute, for eksempel i ditt elskede Storbritannia, men du ble i Norge. Da du var ferdig med doktorgraden, ble du også hjemme. Hvordan så disse valgene ut?
Ja, det var mer komplisert å ta doktorgrad i andre land da enn nå, og jeg tok den vel her fordi jeg var mest bekvem med det, det handlet nok vel så mye om latskap og minste motstands vei som faglige forhold. Men så fikk jeg jobb på instituttet ganske kort etter at jeg disputerte i 1991 – det var en annen tid og mindre trangt om plassen, og jeg fikk til og med lov til å reise tre måneder på feltarbeid til Mauritius før jeg begynte å undervise. Mens jeg var der, kom jeg over en stillingsannonse fra Cape Town, og jeg var ti centimeter fra å søke. Dette var kort etter at Mandela hadde sluppet ut fra Robben Island, og apartheid var på vei til historiens skraphaug. Kort sagt en spennende tid for Sør-Afrika. Hadde jeg søkt og fått den stillingen, ville jo livet ha utviklet seg i andre retninger. Men jeg søkte ikke, og jeg trivdes godt på instituttet. Så påtok jeg meg redaktørjobben i Samtiden og fikk dermed oppgaver i norsk offentlighet. En ganske stor del av meg er nomade snarere enn bonde, og søker rastløst mot noe nytt, men så giftet jeg meg og fikk to barn. Kari var, og er, ikke bare gift med meg, men også med det norske språket og den norske naturen, så vi ble her. Noe av det dummeste vi kan finne på å gjøre når vi ser tilbake på livet, er å angre på valgene vi tok og mulighetene vi gikk glipp av. Dessuten ble det stadig enklere å være i kontakt med verden. Schengen, billigere flypriser, internett … det ble lettere å reise og å delta i en global samtale herfra. Og så hadde jeg en deltidsstilling i Amsterdam noen år og har vært gjesteprofessor flere steder, blant annet ved det sørafrikanske universitetet som fremdeles er oppkalt etter Cecil Rhodes, selv om byen der det befinner seg har skiftet navn fra Grahamstown til Makhanda.
Barth fikk i sin tid tilbud om jobb ved Columbia, der han kunne henge med kremen av New Yorks intellektuelle, men han takket isteden ja til en dosentjobb på åremål ved det obskure, nyopprettede Universitetet i Bergen. Han sa at han heller ville bygge opp noe selv enn å være én av mange. Det er noe der. Norge gir muligheter til å delta på mange arenaer utenfor universitetene, fra Rotary-klubber og senior-universiteter til avisspalter og ymse foredragsvirksomhet. De praktiske problemene er små, man kaster ikke bort tid på lange byreiser, som i London og Paris. Vi er ikke overarbeidet, som britiske kolleger. Vi har institusjoner som fungerer og vi har penger. Det er kort sagt ganske lett å leve i Norge for mange av oss. Selvfølgelig ikke for alle. Men da jeg ble alvorlig syk for syv år siden, ble jeg takknemlig for å ha så velfungerende institusjoner. Man blir innkalt. Man betaler ikke. Man får god behandling av kompetent helsepersonell som ikke bare er offentlig ansatte, men i tillegg medmennesker. Og så blir man kanskje, nesten umerkelig, litt mindre kritisk og sarkastisk i omtalen av landet man betaler skatt til.
La oss snakke litt om formative opplevelser. Idehistorikeren Arpad Szákolczái har utviklet en hel teori om at det er leseopplevelsene som former det intellektuelle liv. Hva tror du?
Jeg hører at folk ikke leser lenger, men det er en overdrivelse. Kari [THEs kone] har jo skrevet doktorgrad der hun undersøker langlesingens vilkår i digitaliseringens og avbrytelsens tidsalder, og for ganske mange av oss er lesing fremdeles er en kurant måte å orientere seg på. Ikke desto mindre var det en tv-serie som trigget meg allerede på syttitallet, lenge før internett fantes. Det var NRKs «Andres liv – og vårt eget», der Fredrik [Barth] satt med globusen på kontoret og fortalte om sine feltarbeid. Det var virkelig dampfjernsyn, og Barth fremstod som en blanding av Hegel og Thor Heyerdahl, med et islett av Gautama Buddha. Det må ha vært i andre gym at jeg så den. Men lenge før dette ble jeg inspirert av science fiction, der er det jo mange paralleller til antropologi, begge forteller deg at en annen verden er mulig, både på godt og vondt. Arthur Conan Doyles The Lost World fra 1912, som vel var den første boken om en hemmelig dal med dinosaurer og primitive hominider, husker jeg også fra tidlige år.
Utover i tenårene ble det mye øko-Armageddon; det er jo ikke helt nytt at folk som spår verdens undergang får mange lesere og bidrar til en kulturpessimisme som i praksis godt kan forenes med et optimistisk syn på livet. Noen av de jeg ble preget av var ny-malthusianere som la ut om overbefolkning, som Paul Erlich og Georg Borgström. Vi dyrket vår pessimisme, kledde oss konsekvent i svart og hørte utelukkende på støyende, depressiv musikk. Men så oppdaget jeg Bateson, som utvidet horisonten snarere enn å innskrenke den, selv om han ofte snakket om de samme tingene som dommedagsprofetene. Eksistensialistene var også viktige for meg i denne perioden, særlig Sartre, og så var det romanforfattere som Huxley, Orwell, Naipaul, Greene og Burgess. Ja, og så Hesse og Bjørneboe selvfølgelig, da. Det var ellers først under feltarbeidet på Mauritius at jeg fikk tid til å lese Ulysses. Folk var vant til å legge seg tidlig, så feltarbeidet fislet som regel ut i ni-tiden om kvelden, men for meg var kvelden da fremdeles ung. British Councils bibliotek ble en redning.
Apropos økologisk og eksistensialistisk tenkning, er jeg vel neppe den eneste som har opplevd en spenning mellom deterministisk strukturalisme og individualisme. Bateson mente at den frie vilje var overvurdert og betraktet verden relasjonelt og systemisk, mens Sartre insisterte på at valgfrihet definerte oss som mennesker. De levde nøyaktig samtidig, og begge døde i 1980. Jeg har lekt med tanken på en bok om disse to, det ville være moro å få til en tilsynelatende umulig syntese.
Du oversatte allerede som 25-åring Bateson til norsk mens du var sivilarbeider i Hjelms gate og har alltid holdt fast ved ham, men er det noe særlig Bateson i Overheating-bøkene, da? Hvordan gikk det da du tok ham med på feltarbeid til Queensland i 2013?
Jo, det er mye Bateson i Overheating, selv om han ikke skrev om globalisering. Hans idé om the double bind, det uløselige dilemmaet, er sentralt i analysen, og i vår tid er det stadig mer tydelig at den representerer en global utfordring som handler om forholdet mellom vekst og homeostase – et klassisk batesoniansk tema – og en modernitet som biter seg selv i halen. Den fundamentale double bind i vår sivilisasjon, ellers et tilbakevendende tema i Boomtown, er mellom vekst og bærekraft. Vi vil ha begge, men får det neppe til. Skismogenese, altså selvforsterkende prosesser eller destruktive spiraler om du vil, er en idé som sjelden forlater bakhodet – se på Gaza, der partene gjør det samme, men drar på litt ekstra hver gang, med katastrofale konsekvenser. Bateson påpekte at den eneste måten å komme ut av en slik rustningsspiral – enten vi snakker om en fastlåst krigssituasjon eller en ekteskapelig krangel – er å introdusere en tredjepart som kan tilby en alternativ frame, innramming, a situasjonen. Samlivsterapeuter og fredsmeglere, tenker vi da, men det uventede perspektivet kan også komme fra et annet sted. Nå forsøker jeg å si noe fornuftig om levende systemer som kommunikative prosesser, innenfor rammen av biosemiotikk, og der er Bateson en sentral referanse.
Hvilke britiske antropologer holder du høyest?
Mange er gode, og nivået er stadig høyt den dag i dag. I vår nære faghistorie skinner Evans-Pritchard kanskje ekstra sterkt i min verden. Men la meg tenke litt. Det forekommer jo en sjelden gang at man leser en bok som setter et avtrykk så markant at verden ser litt annerledes ut når man lukker den og løfter blikket. Mary Douglas’ Purity and Danger var en slik åpenbaring for meg. Hennes kobling av fransk strukturalisme og britisk strukturfunksjonalisme var ekstremt original; hun skrev om kroppen som metafor og fysisk realitet, og gikk forsåvidt i sin veileder Evans-Pritchards fotspor da hun viste sammenhenger mellom kognitive modeller og samfunnets organisering. Edmund Leach var det også alltid en fornøyelse å lese. Han var en fritenker som også koblet sammen det franske og det britiske. En mindre kjent samtidig av Leach var Oxford-antropologen Edwin Ardener, også en frifant som kunne være like irriterende som stimulerende.
Men vi har så mange å stå på skuldrene til … for tiden skriver jeg om Rivers, fra generasjonen før Malinowski, og han er en av mange som er undervurdert i faghistorien. La meg likevel kort nevne Marshall Sahlins i Chicago. Han var i bevegelse og minnet oss om at det er direkte urenslig ikke å skifte mening av og til. Men han var også konsistent, og når du leser Sahlins, merker du at tannhjulene går rundt mens han skriver. Han var en lærd høyttenker i verdensklasse. Sahlins publiserte jo ellers til det siste, og boken med David Graeber om kongemakt, som riktignok inneholder både gammelt og nytt, kom i 2017. Graeber var jo ellers en naturkraft, som forlot oss for tidlig, men vi var tross alt heldige som i mange år fikk del i hans provokasjoner og encyclopediske kunnskapsunivers.
Hva med de franske? Du er en av få norske antropologer som behersker fransk og du har oversatt Mauss’ Gaven til norsk, men de franske har vel ikke vært like viktige for deg som de norske og engelske antropologene?
Nei, og her er det fristende å skylde på fagets organisering. På dette området har vi ikke fått til alt vi håpet på da EASA ble til. Den franske deltagelsen i ulike EASA-sammenhenger blir mindre og mindre for hvert år; nå er de færre enn tsjekkerne på enkelte konferanser, og det er jo ikke som det skal være. Det er faktisk mindre kontakt nå enn før. Det samme gjelder italienerne. Noe av dette har å gjøre med språk og engelskens totale dominans, men det er også forskjeller i intellektuelle tradisjoner. Jeg hørte nettopp en fransk kollega bemerke at han hadde fått en artikkel refusert i et amerikansk tidsskrift, med begrunnelsen at den var too French. Det var hele tilbakemeldingen. Her er det åpenbart behov for flere broer.
Men når dette er sagt, blir vi aldri helt ferdige med Lévi-Strauss og arven han etterlot seg, ikke minst hos poststrukturalistene, som bygget på hans byggverk i omtrent samme grad som de forsøkte å rive det ned. Lévi-Strauss sa en gang at hans sinn var ‘neolittisk’, og Bateson tok ham i forsvar mot dem som mente franskmannen ikke forstod seg på følelser ved å slå fast at følelsene var til stede i Lévi-Strauss’ arbeid, men at de fulgte presise algoritmer.
Vil du gi poststrukturalismen og dets avleggere noe av ansvaret for woke?
Vi kan aldri ha full kontroll over hvordan våre bidrag blir brukt. Min nylig avdøde venn og kollega Oscar Salemink har skrevet om hvordan Georges Condominas’ arbeid hos høylandsfolk i Vietnam ble misbrukt av både franske kolonimyndigheter og CIA. Condominas’ etnografi var svært detaljert og gjorde det mulig å spore opp opposisjonsledere. Det var selvfølgelig ikke hensikten.
Når det gjelder poststrukturalismen, dreide den seg om å åpne opp for nye typer erkjennelse, språkets betydning og definisjonsmakt, og har bidratt med enormt viktige perspektiver, ikke minst for realfag, men også samfunnsfag som statsvitenskapen, der det var behov for en kritisk selvrefleksjon over begrepsbruk. Og nei, det er for enkelt å skulle gi poststrukturalistene ansvaret for woke. Det ville bli som å gi hippiene skylden for nyliberalismen fordi begge måtene å tenke på legger vekt på individuell frihet. Men det er klart at hvis vi for eksempel ser på Bruno Latour, viet han en stor del av sitt liv til å relativisere vitenskapens begreper og kunnskapsproduksjon. Så ble han engasjert i klima og miljø, og da ble naturvitenskapens objektive kunnskap plutselig veldig viktig og autoritativ. Latour tok avstand fra klimaskeptikerene, men noen av dem gjorde jo bare det samme som han tidligere hadde gjort, nemlig å stille spørsmål om hvordan klimadiskursen er sosialt konstruert. Poststrukturalistene åpnet opp for alternative tolkninger, og så kom en totalt uansvarlig relativisme og saget bort grenen de selv satt på, nemlig de beste sidene av opplysningstradisjonen. Denne tendensen ser vi over hele spekteret – fra Trump-talskvinnens begrep ‘alternative facts’ til den prinsipielle sidestillingen av vitenskapelig kunnskap med tradisjonell kunnskap. Av og til får vi lyst til å minne om Geertz’ maksime You don’t have to be one to know one.
Opplever du woke som en trusel mot det faglige anglo-amerikanske ordskiftet som vi er en del av?
Ja, i høy grad. Tendensen til å fungere som tankepoliti og tendensen til å begrense tankens frihet er farlig, og den er på stigende kurs. Ikke glem at universitetene opprinnelig ble grunnlagt som en motvekt til kirkens kanselleringskultur, som et fristed der det gikk an å trampe i klaveret, tråkke i salaten og tenke kjetterske tanker. Den nåværende kanselleringskulturen, kombinert med et tilsvarende press fra den konservative – for ikke å si reaksjonære – høyresiden, snevrer inn feltet for fri tenkning. Å skulle nekte folk å si at det finnes to kjønn, noe vi har sett eksempler på, representerer en innskrenkning av tankens frihet som er helt orwellsk. Historisk har venstresiden eksellert i å frigjøre menneskelig energi og kjempe for likhet i betydningen like muligheter. Nå skal man i stedet bruke tiden på å diskutere hvilke tanker som skal være tillatt og hvor grensene går for krenkende utsagn. Det er en tanketom avsporing. Som antropologer bør vi leve etter den romerske dramatikeren Terrens’ motto: Jeg er et menneske, og intet menneskelig skal være meg fremmed.
Det aller mest alvorlige for vårt fag er kanskje at stadig flere yngre antropologer gjør feltarbeid blant ‘sine egne’ fordi det oppfattes som kolonialt og moralsk problematisk å studere ‘de andre’. Jeg fikk nettopp en mail fra en belgisk kollega som forteller, i et bekymret tonefall, at dette nå er tendensen fra hans doktorgradsstudenter i Brussel. Hvis dette blir en hovedtendens, kan vi ikke lenger betrakte faget vårt som det komparative studiet av menneske og samfunn, men som en type personlig identitetsprosjekt. Da kan du ikke lenger regne med meg, altså! Min posisjon er at så lenge du behandler andre mennesker – altså de du gjør feltarbeid hos – med respekt og en dråpe ydmykhet og takknemlighet, så aksepterer de ditt nærvær. Trobrianderne er jo stolte over Malinowski den dag i dag. Han gjorde dem nemlig berømte, gjennom en gigantisk kula-ring som strekker seg over hele den delen av verden hvor det undervises i antropologi.
De to første feltarbeidene på Mauritius (1986) og på Trinidad (1989) dreide seg om urbanitet og flerkulturalitet. Hovedfunn?
Hmm … la meg tenke litt. Det viktigste var nok betydningen av skillet mellom kulturell variasjon og sosial organisasjon. Dersom det er mulig å etablere et sosialt fellesskap som ikke er basert på slektskap og kulturelle tradisjoner, kan et samfunn ha en sterk kollektiv identitet og være relativt konfliktfritt selv om innbyggerne har ulike verdensbilder og lever ganske forskjellige liv. Men husk at boken min fra 1992 hadde tittelen Us and Them in Modern Societies, med en særlig betoning av modern. Så den er ganske weberiansk i grunntonen, inspirert blant annet av Ernest Gellner, idet jeg argumenterer for at slektskap og stavnsbånd kan få redusert betydning i moderne samfunn. Jeg tror fremdeles at dette kan være tilfellet. Selv om de siste tiårenes fremvekst av neo-nasjonalisme og nativism kan tyde på noe annet, henger denne nye identitetspolitikken sammen med sosiale forhold som ekskludering og marginalisering. Det er med andre ord ikke kulturforskjeller som er årsaken, selv om de ofte blir påberopt som forklaring.
Samtidig er det et faktum at ganske mange prosesser på samfunnsnivå blir tolket, både på Trinidad og Mauritius, gjennom en etnisk linse. Det er en konstant spenning mellom den statsborgerlige og den etnokulturelle forståelsen av tilhørighet, og dette kan også studeres på mikroplanet, for eksempel ved å se på blandingsekteskap som jeg gjorde på mitt andre mauritiske feltarbeid. Fremdeles stemmer folk etnisk ved valg der, men det finnes til enhver tid motkrefter. Et empirisk funn handler sånn sett om kompromissets kultur, en motvekt til flertallsdiktatur. Denne holdningen finner vi igjen, særlig på Mauritius, fra dagliglivet til statsapparatet. Det er ikke rosenrødt; det foregår systematisk hierarkisering og ekskludering, og på Mauritius er det særlig kreolene, den etniske kategorien av afrikansk avstamning, som får lide. Men det ligger en ambisjon her, som hindrer et fastlåst hierarki.
Common Denominators er vel din mest komplette monografi rent faglig sett. Samtidig har den solgt svært mye mindre enn Small Places, Large Issues. Er du fornøyd med resepsjonen av Common Denominators?
Det er vel knapt noen forfattere av akademiske bøker som er fornøyd med mottagelsen av sine utgivelser. Det kommer nye, utmerkede bøker hver uke, og de fleste blir aldri lagt merke til. Jeg skulle selvfølgelig ha ønsket at den boken fikk større gjennomslag i den faglige diskursen om etnisitet, nasjonalisme og plantasjesamfunn, men på den annen side er den blitt lest – og blir stadig lest – på Mauritius, og det er jeg veldig stolt over. Og en monografi er nå så sin sak; artiklene vi skriver får stort sett flere lesere og større innflytelse, ikke minst nå som praktisk talt alt er tilgjengelig elektronisk.
Hvilke av dine bøker er du egentlig mest fornøyd med?
Takk for at du spør. Jeg nøler igjen; når jeg ser i bakspeilet, er jeg aldri hundre prosent fornøyd med noe jeg har skrevet. Kanskje det er derfor vi fortsetter å skrive – vi tenker at neste gang, da skal jeg virkelig få det til. Jeg synes ikke Overheating er så verst; den har blant annet den ubestridelige fordelen at den er kort. Dessuten har den både teori og empiri, og skifter mellom skalanivåene for å vise hvordan det store og det lille henger sammen. Og så mener jeg jo at den tar opp bokstavelig talt brennbare temaer, da. Men perfekt er den ikke.
Da Edward Said døde, skrev du en flott nekrolog der du trakk frem hans skjønnåndside, hans Liebhaber-forhold til vestlig litteratur og musikk. Selv har du gitt ut to romaner, du har spilt i prog-bandet Gentle Knife, soulbandet Lodin Lepp og du har tallrike anmeldelser av romaner og også LP-plater på samvittigheten. Hvor står denne produksjonen i forhold til ditt faglige virke?
En lærdom fra Bateson dreier seg om mønsterlikhet, altså betydningen av å jakte på fenomener som tilsynelatende er vidt forskjellige, men som utviser mange av de samme egenskapene. For oss som tror på sånt – egentlig en basal innsikt fra systemteorien – er det lett å se likhetene mellom maksimalismen i prog-rocken og antropologiens holisme, ikke sant; forsøket på å favne alt i stedet for å redusere det. I en mer opplagt forstand er det frigjørende å gjøre noe helt annet enn det man driver med til daglig, det være seg vedhugst, hagearbeid eller klimpring på et instrument. Du bruker en annen del av deg selv, ikke sant, og så kan du vende tilbake til den daglige nerdingen etterpå. Kanskje enda mer opplagt er det at også et så ambisiøst fag som sosialantropologien har sine begrensninger. Visse sannheter om verden kan bare formuleres som løgn, altså i romanform. Engels beundret Dickens, med god grunn; Dostojevskij fortalte oss noe om det russiske som ingen samfunnsviter kunne ha gjort like godt – og kanskje den beste kulturanalysen av Tyskland i midten av forrige århundre kan finnes i Thomas Manns romaner.
Seamus Heaney skrev engang et dikt, Scaffoldings, om hvordan roser, konfekt, kjærlighetens stillas, kunne rives når kjærligheten faktisk hadde slått rot som en sosial realitet. Jeg har alltid tenkt slik om teori, også, for samfunnsviteren er den først og fremst et hjelpemiddel til å fortelle bedre historier. Hva tenker du?
Det er godt sett. Teori uten empiri er tom, mens empiri uten teori er blind, som sosiologen C. Wright Mills uttrykte det – for øvrig et poeng han må ha rappa fra Kant. Men teorien er da noe mer enn et stillas, eller? La oss iallfall håpe det. På den annen side: Strukturfunksjonalismen ble sablet ned som sosialteori på femtitallet, men kritikerne måtte innrømme at dens durkheimianske vektlegging av sosial integrasjon og samspillet mellom ulike sosiale institusjoner hadde avstedkommet en lang rekke fremragende empiriske studier av enkeltsamfunn. Det samme kan nok sies om mye annen sosialteori. Leach sa en gang at han lærte noe av Lévi-Strauss selv når han ikke skjønte hva han sa. Så kanskje du har rett. Teorien gir form og retning til historiene våre, men sjelden tidløs, overordnet innsikt. Med empiriske generaliseringer forholder det seg annerledes. I din nåværende forskning om det Ur-gamle – sorry – Mesopotamia, viser du jo hvordan relasjonene mellom datidens bystater er gjenkjennelige og nesten identiske med relasjonene mellom greske bystater et par tusen år senere. Da blir forskningen kumulativ og gir oss noe å tygge på, men på empirisk og ikke teoretisk grunnlag.
Teori har så mange bruksområder. Har du en filosof du går til når du trenger påfyll eller trøst?
Flere. Som min kollega Tord Larsen sa for mange år siden, ligger det filosofiske forutsetninger til grunn for all samfunnsforskning, inkludert antropologien, og da kan det være like greit å sette seg inn i hva disse forutsetningene er. Jeg var – som så mange i vår generasjon – begeistret for Nietzsche i ungdommen, kanskje mest på grunn av hans kraft og djervhet. På mine eldre dager vender jeg stadig tilbake til Rousseau, som reiste mange sosialfilosofiske spørsmål som fremdeles er aktuelle, selv om vi har andre svar å tilby. Han var tvisynt og representerte kanskje det vi kan kalle en syltynn universalisme.
Metode er generelt sett et ganske miskjent tema i antropologien. Alle synes å tro at de er kløppere i etnografisk metode, men de færreste publiserer artikler om metode. Hvordan vil du bedømme det metodiske nivået i norsk antropologi?
Det står ikke så verst til, etter min oppfatning. Fremdeles holder vi fast ved idealet om grundig feltarbeid, deltagende observasjon, studier ikke bare av representasjoner men også handlingsmønstre. Samtidig er det et faktum at stadig færre har tid og anledning til å gjøre langvarige feltarbeid av denne typen. På sekstitallet pleide de å si at et etnografisk feltarbeid varte i minst ett år, eller – hvis det var på Ny-Guinea – to år. Men hvem har tid til slikt lenger? Mange har ikke engang tid til å lære språket der de skal. Det er ikke deres feil, det er et resultat av akselerasjon, produktivitetspress og New Public Management. Men vi kunne godt skrive mer om metode, ikke minst for å synliggjøre vår egen epistemologi. Min gamle veileder Axel Sommerfelt pleide å spørre, når noen presenterte en empirisk generalisering; ‘Så … hvordan vet du det?’ Ikke så rent sjelden ble vi svar skyldig. Axel bar merkelappen ‘empirist’ med stolthet.
Du har fulgt opp forskningen i Det indiske hav, og redigerte så sent som i 2018 en bok sammen med en mauritisk kollega. Hvilke metodiske utfordringer har du opplevd ved å trekke på gamle feltarbeider?
Først og fremst det opplagte ved at verden forandrer seg – Mauritius er i dag et ganske annet sted enn i 1986, men jeg hører også forskere der nede si at de etniske relasjonene og den politiske diskursen er temmelig stabil. Ulike deler av kulturen forandrer seg jo i ulik hastighet. Og retning. Så når jeg ikke har gjort noe ordentlig feltarbeid på Mauritius på mange år, blir jeg – i likhet med andre i samme situasjon – avhengig av gode samarbeidspartere som jobber lokalt og er fullt oppdatert.
Men dette handler ikke bare om utfordringer, men også berikelse og utvidelse av perspektivet. En mauritisk forfatter ved navn Malcolm de Chazal skrev på femtitallet at ‘på Mauritius dyrker vi sukkerrør og fordommer’. I mange år så jeg bare på den siste delen av denne setningen, men så oppdaget jeg hvilke gigantiske økologiske forandringer plantasjeøkonomien hadde medført, og ikke minst hvordan arbeidsdelingen på sukkerplantasjen gav en nøkkel til å forstå etniske relasjoner på øya den dag i dag. Dette høres opplagt ut, men var det ikke den gangen. Iallfall ikke for den unge Eriksen.
Vi er ikke aldeles unge lenger og bør tenke litt på fremtiden. Først, hva er tredje generasjons norsk antropologis sterke og svake sider?
De yngre er på flere måter betydelig mer profesjonelle enn det vi var. De er gode til å formulere presise problemstillinger, de forholder seg til finansieringskilder, tidsskrifter og konferanser på en annen og mer målrettet måte enn oss, som tidvis virret formålsløst omkring på biblioteket eller et nachspiel. Den svakeste siden er trolig fraværet av en tydelig felles faglig identitet, altså tendensen til fragmentering, en tidvis svak forankring i faghistorien og en spisskompetanse som kan miste de komparative, globale ambisjonene. Dette er selvfølgelig iallfall delvis vårt ansvar. Jeg kunne ha sagt noe om intellektuelle moteretninger også, men det ville ha vært urimelig. Alle generasjoner kan falle for moter. Det som er viktig, er jo om de klarer å etablere distanse til dem.
Til sist: Du rakk i sin tid å intervjue Zapffe for Gateavisa. Han var, da som alltid, pessimist til benet. Selv registrerer jeg imidlertid at det stadig dukker opp adrenalinfylte tiår — la belle epoque, the roaring twenties, the swinging sixties, 90-tallet. Rekker vi et nytt slikt, eller blir det mer tristesse fremover?
He he … jo, både du og jeg kunne jo glede oss over de glade nittiårene, og vi får da virkelig håpe at dagens unge får oppleve en tilsvarende opptur. Hvis det går an å spre begeistring rundt bærekraft og økologisk ansvarlighet i vid forstand, kunne det kanskje gi et oppsving i den kollektive sinnsstemningen. Om noe slikt er sannsynlig skal ikke jeg ha sagt noe om, men det er iallfall hevet over tvil at en ny modernitet – en ‘tredje modernitet’ i Ulrich Becks forstand – som ikke setter vekst og utvikling foran solidaritet og fremsynthet, ville åpne mange dører. Tenk bare: Moderniteten, som i over to hundre år har vært uløselig forbundet med vekst, fremskritt og så videre, skal nå over i et nytt spor der målet ikke er å øke forbruk og velstand, men å redde planeten fra økologisk undergang. For å få til noe slikt, vil alles innsats være nødvendig. Og noen av oss kommer utvilsomt til å sitte parat med notatblokken for å finne ut av hva som skjer.
