Blikk fra felt, skrevet av Kaja Helene Vogt, masterstudent, NTNU

Mitt feltarbeid begynte på sett og vis en god stund før jeg fysisk ankom «feltet». Visjonen bak  masteroppgaven var å komme meg inn i miljøet til utviklerne av store språkmodeller (LLMs)  innenfor kunstig intelligens (KI) for å se nærmere på hvordan det sosioteknologiske aspektet  påvirker kjønnsskjevhet i teknologien. Med høye ambisjoner, hadde jeg et mål om å komme  meg til kjernen av KI, nemlig Silicon Valley. Dette var og ble et strabasiøst prosjekt, og jeg  begynte derfor fra dag én med ganske intens networking. Helt fra august i fjor har jeg  kontaktet professorer på forskjellige universiteter, både i Norge og California, sendt mail til  en bråte bedrifter, sendt utallige meldinger på LinkedIn, gått på alle eventer, foredrag og  seminarer i nærheten som omhandler KI, og nevnt prosjektet mitt til alle og enhver i tilfelle  den neste jeg møtte kanskje hadde en kontakt i Silicon Valley. Det er overraskende mange som  har «en onkel» som jobber i The Bay Area! Gjennom konstant å være på leting etter  kontakter, kom jeg etter hvert i forbindelse med fire utviklere av KI i San Francisco/Silicon  Valley og begynte, allerede før avreise, med intervjuer på Zoom. I tillegg til dette tok jeg et  par ekstra fag, blant annet et grunnkurs i Informasjonsteknologi. Jeg tenkte at ingen kom til å  ta meg noe seriøst om jeg ikke kunne litt grunnleggende koding, noe som i ettertid viste seg å  være veldig lurt. Videre fant jeg ut om de beryktede «hacker-husene» i San Francisco/Silicon  Valley. Dette er co-working og co-living for folk som har lyst til å bo litt billigere, og jobbe  innenfor teknologibransjen i The Bay Area. Målet ble da å klare å komme meg inn i et slikt  hus, slik at jeg kunne bo med mine fremtidige informanter. Gjennom åtte måneder med  ufattelig mange mails, meldinger, zoom-møter, eventer, seminarer og fiksing og ordning av  sted å bo, kartlegging av eventer å gå på i San Francisco og Silicon Valley, vil jeg si at  prosessen før avreise var en utrolig viktig del av feltarbeidet mitt. 

Så kom dagen da jeg endelig dro til andre siden av verden for å infiltrere dette  mannsdominerende miljøet av noen tech-nerder. Jeg hadde i hovedsak en plan om å ta det  rolig og i et pent tempo den første tiden, og la meg selv bli kjent med byen og folkene jeg  bodde med. Problemet er at jeg er en utrolig utålmodig person, i tillegg til at jeg hater å ikke  ha noe på kalenderen. Derfor begynte jeg allerede den andre dagen av oppholdet mitt å  kontakte de allerede etablerte forbindelsene mine. På den fjerde dagen hadde jeg mitt  første uformelle intervju og den andre uken deltok jeg på mitt første event. Siden da deltok  jeg på ett eller to eventer hver uke. Disse har variert fra rene KI-networking-eventer, til  akademiske foredrag og seminarer, samt private sammenkomster der folk sitter i stuene sine  og snakker om hvordan KI vil påvirke fremtiden. Gjennom å etablere nye kontakter på disse  eventene klarte jeg å finne en del relevante informanter, i tillegg til at selve arrangementene  ble en stor del av feltet. Jeg kjente og på relevansen av snøballeffekten gjennom å bli henvist  videre til nye folk etter jeg har møtt noen over kaffe eller hatt et intervju. I tillegg til dette fortsatte jeg gjennom hele prosessen å sende mails og LinkedIn-meldinger til nye mennesker jeg fant interessante.  

Hacker huset jeg bodde fikk en annen historie enn forventet. I begynnelsen var jeg fast  bestemt på å bli kjent med alle jeg bodde sammen med så raskt som mulig. Jeg deltok på  spillkvelder, middager og fester. Før jeg ankom, trodde jeg at hovedfokuset mitt ville være dette hacker-huset, men dette gikk imidlertid ikke som planlagt. Jeg hadde hatt uflaks med  valg av sted å bo, da det viste seg å være «et døende hacker-hus», hvor de fleste beboerne  ikke jobbet innenfor mitt interessefelt. Likevel fikk jeg mye data og ytterligere kontakter gjennom en stor fest som ble arrangert i begynnelsen av oppholdet mitt. Dessuten, har det å ha bodd i et skittent og ganske ekkelt hus, fullt av folk som bruker betydelige mengder  narkotika, gitt meg en tydelig og interessant kontrast mellom teknologiscenen og byens  fattigdom. Ved å bo på den fattigere siden av byen har jeg sett rusmisbrukere og uteliggere som en motsetning til “vinnerne” i Big Tech og start-ups hvor penger florerer. Jeg har også  innhentet data gjennom å besøke andre hacker-hus, I tillegg har jeg funnet min viktigste  informant i mitt eget. Med andre ord, det har ikke vært helt som forventet. Men gjennom  både å bo i et slikt hus, men mest å dra på forskjellige eventer klarte jeg med suksess å  infiltrere miljøet av utviklere for LLMs.

Under feltarbeidet var jeg heldig å besøke forskjellige kontorer til start-ups, men selv om jeg  hadde flere informanter innenfor de store selskapene kom jeg meg aldri på innsiden av de  store Big-Tech kontorene. Likevel lærte jeg mye av en utflukt jeg hadde til Metas  hovedkontor, en reise til kjernen av Silicon Valley. Etter en varm og lang spasertur ble det  klart at dette stedet var dominert av biler, med lite hensyn til fotgjengere. Kontoret, som  ligger isolert som en teknologisk festning, var ikke åpen for tilfeldige besøkende, og håpet  mitt om å utforske området fritt ble raskt knust da jeg innså hvor strengt dørene var  kontrollert. Til tross for varmen og ubehaget den dagen ba på, var det fascinerende å være  der, omgitt av symbolene på teknologisk fremgang og rikdom. De ansatte jeg møtte var  vennlige, og hjelpen deres ga et menneskelig preg til det ellers upersonlige miljøet.  Kontorets design, omgitt av store parkeringsplasser, reflekterte den bilsentriske kulturen i  Silicon Valley, sikkerhetstiltakene understreket stedets eksklusivitet. Besøket mitt ble spennende, men mest antiklimatisk. Metas hovedkontor, som representerer Big-Techs  verden av innovasjon, var en utilgjengelig festning, hvor kontroll og hemmelighold  dominerte. Dette formet synet mitt på Big-Tech.  

Noe av det vanskeligste med feltarbeidet var å avgrense feltet og finne en balanse mellom å  være «på jobb» å kunne slappe av. I og med at det ikke var noe klart skille på hvor mitt felt  startet og sluttet, hverken fysisk eller i forhold til en spesiell type mennesker, ble det opp til  meg å definere helt selv over feltets avgrensing. Derfor føltes det som om hjernen min måtte  være “på” hele tiden. Alt kunne være relevant, og jeg prøvde å være så oppmerksom som  mulig. Dette er kanskje en av de tingene jeg har funnet mest utmattende—å prøve å forstå  hva som er relevant og hva som ikke er det. Jeg har konstant vært på vakt og lyttet til  samtalene rundt meg og til enhver tid prøvd å være oppmerksom på hva folk forteller meg.  Å være i feltet har vært mer enn en heltidsjobb. På et tidspunkt føltes det som om alle  samtaler jeg hadde, alt jeg leste, og alt jeg observerte kunne knyttes til oppgaven min. Heldigvis fant jeg en balanse etter hvert, mellom når jeg burde være påkoblet og når jeg  kunne slappe av. 

Jeg har lært ufattelig mye av dette feltarbeidet. Jeg har lært at folk er folk overalt. I tillegg  har jeg kjent på en ny type ensomhet, der jeg til en stor grad ikke har hatt mulighet til å ha like mye kontakt med de jeg er glad i, i og med at det har vært ni timer tidsforskjell. Men jeg  har også kjent på utrolig mye mestring. Mestring å skape dette prosjektet helt selv. Mestring  i å knytte profesjonelle kontakter, men også hvor fort jeg klarte å knytte gode relasjoner  med folk rundt meg. Jeg har kjent på mestring i å bli dyttet, gang på gang, ut av  komfortsonen min. I tillegg til dette har jeg kjent på egne grenser. Jeg ble så ufattelig lei av  hvordan mange menn oppførte seg. Hvordan de jeg bodde med, som var hovedsakelig  menn, så på meg. At han ene over gangen sto alt for nærme når han snakket med meg. Eller  å bli plystret på gaten. Eller snakket til av ekle menn på gaten. Eller stirret ned når man går  forbi noen. Eller bare det faktum at jeg i flere måneder har levert en løgn om at jeg har  kjæreste bare fordi det er lettere enn å avvise masse menn hele tiden. Det kom så lett til  meg å si at “I have a boyfriend” at jeg nesten trodde på det noen ganger. Jeg ble ufattelig lei  av å føle meg utrygg på bussen. Jeg satt alltid bakerst på bussen slik at jeg hadde kontroll og  kunne se alle rundt meg. Jeg var også konstant på vakt når jeg gikk på gaten. På slutten av  oppholdet ble jeg til og med fulgt etter hele tre kvartaler av en rusa mann. Jeg endte med å  måtte løpe rundt et hjørne for å bli kvitt han. Alle disse tingene var ubehagelige, men alt var  også veldig lærerikt. 

Jeg har også selvfølgelig lært mye om miljøet, informantene og generelt om LLMs. De siste  årene har offentlig diskurs rundt KI vært sterkt dominert av fascinasjonen for LLMs, særlig  med introduksjonen av OpenAI’s ChatGPT. Denne snevre fokuseringen har skapt en  misoppfatning om at LLMs representerer hele spekteret av KI. Faktisk omfatter KI en mye  bredere rekke teknologier og anvendelser, mange av dem utenfor rekkevidden til vanlige  brukere, og derfor oversett. Selv om chatboter er den mest synlige formen for KI, strekker  anvendelsen seg langt utover dette. KI spiller for eksempel en viktig rolle innen medisinsk  diagnostikk, rettsvesenet, økonomi, og i hverdagslige teknologier som ansiktsgjenkjenning  og sosiale mediealgoritmer. Både forbrukere, men også utviklerne er fascinert av LLMs på  grunn av deres menneskelignende responser, noe som har ført til store investeringer i å  utvikle mer sofistikerte språkmodeller. Til tross for utviklernes rolle i å skape disse  modellene, forblir mye av teknologien mystisk, selv utviklerne skjønner ikke helt hvordan  teknologien fungerer! Den raske utviklingen kombinert med store økonomiske incentiver  driver entusiasmen rundt språkmodeller ytterligere. Dette har ført til et miljø preget av en  slags teknologisk gullrusj, hvor innovasjon og fortjenestemuligheter motiverer utviklere til å utforske nye muligheter og strebe etter banebrytende resultater. Til slutt, og kanskje  viktigst, har jeg lært hvordan disse utviklerne ser på kjønn, kvinner og kjønnsskjevheter  innenfor teknologien. Jeg har observert at kvinner i bransjen blir tråkket på og at  kjønnsdiskrimnineringsproblmer blir neglisjert. Det er ytterst få av disse utviklerne som har  noe imot kvinner, men det er bare rett og slett ikke en prioritering å bruke tid på etikk når  man skal utvikle det beste produktet fortest mulig. Det har vært spesielt spennende å selv  være kvinne når jeg har hatt samtaler om dette tema. Jeg har vært omringet av menn med  minimal tidskapasitet, som for det meste bryr seg om å bli best og om å «vinne». Det har  vært ubehagelig og gøy og spennende og krevende, men mest av alt utrolig, utrolig  interessant. Alt i alt har dette feltarbeidet vært en stor reise gjennom lærdom og  uforventede hendelser.