Blikk fra felt, Håvard Widerøe, masterstudent fra UiO.

Jeg har gjort feltarbeid i Irlands hovedstad Dublin! Målet mitt var å følge en gruppe boligaktivister i fagforbundet ‘Community Action Tenants Union’, eller bare CATU, som har sitt virke å mobilisere lokalsamfunnet, leietakere, folk med boliglån, eller i prinsippet alle som ikke er en utleier. Dublin er en by som har opplevd store forandringer de siste tiårene. Nyliberalisering og frislipp av reguleringer har ført til at store utleieselskaper har etablert seg samtidig som byen har et blitt et senter for internasjonale bedrifter som Meta, Google, Amazon for å nevne noen. Bybildet i dag er en god blanding av både nye kontorer og leilighetskomplekser på den ene siden, og slitne murbygg som ble reist på 1950/60-tallet på den andre. Men spesielt finanskrisen i 2008 og tiden etter har ført til at mange sliter med å finne et sted å bo, og for mange av de som kommer hit for å studere, eller finne seg en jobb er møtet med det irske utleiemarkedet brutalt.

Når en først velger å gjøre feltarbeid om en boligkrise er det vanskelig å ikke bli dratt inn i den selv. De første tre ukene av oppholdet delte jeg et trangt tremannsrom i en overfylt AirBnB sammen med 11 andre personer, mens jeg fløy rundt i Dublin på visninger etter et mer permanent sted å bo. AirBnB-verten så jeg aldri i løpet av mitt lille opphold, men jeg ble godt tatt imot av en eventyrlysten Amerikaner som bodde der gratis mot at hun holdt stell på hus og gjester. Nesten hver dag kunne en se nye fjes og høre nye historier om utfordringene ved å finne et sted å bo. En solfylt aprildag da jeg kom inn døra med en handlepose fra matbutikken så jeg i sofaen et nytt medlem av kollektivet som bar en historie som illustrerte godt hva situasjonen i Dublin var. Den nokså blide mannen i 30-årene som opprinnelig var fra Kroatia, hadde bodd i Dublin i syv år, men så seg nødt til å finne et nytt sted å bo da utleieren skulle selge boligen. De siste to månedene hadde han surfet rundt på ulike sofaer og hosteller, mens han lette etter et sted å bo uten hell. Han fortalte meg at han for øyeblikket jobbet som håndverker i prosjekt for den amerikanske chipprodusenten Intel og ingenting tydet på at han ikke tjente gode penger, men det hjalp lite slik boligsituasjonen i byen var. Vi snakket sammen litt hver dag og avsluttet hver samtale med å ønske hverandre lykke til med boligjakten.

Omsider fant jeg et rom i hyggelig murhus på nordsiden i byen i en historisk sett arbeiderklassebydel ikke langt fra elva Liffey som deler byen i to, og begynte for alvor å delta i fagforbundsarbeidet. Jeg hadde kontaktet organisasjonen allerede i november og fått tommel opp om at det var greit at jeg deltok, så nå gjaldt det kun å dra på møter og bli kjent med folk. Måten CATU fungerer på er at de har lokale grupper spredt utover både Dublin og i resten av Irland, hvor en er medlem av lokallag der en bor, men jeg forstod raskt at jeg kom til å få et nokså fattig feltarbeid om jeg kun holdt meg til en bydel. Heldigvis ble det holdt en rekke nasjonalmøter, og jeg deltok også på alle mulige idéverksteder og seminarer som gjorde at jeg kom i kontakt med forskjellige folk. Det hendte også mye på tvers av bydelene hvor for eksempel en ‘branch’ kunne be om støtte fra de andre for aksjonene sine. Dette kunne for eksempelvis være som vi gjorde en fredagsmorgen i juni å aksjonere mot Dublins byråd som ikke etterlevde sine plikter ved å okkupere resepsjonen. Der kom jeg i prat med medlemmer fra en rekke ulike bydeler i Dublin som førte meg lenger inn i aktivistnettverket og ga meg muligheten til å delta i andre ‘branches’. Andre aksjoner kunne være det som kalles ‘march on the boss’ som innebærer å gå som en gruppe å fysisk levere et brev og nekte å forlate kontoret til en utleieagent for eksempel før brevet er levert; eller det kunne være noe så enkelt som en ‘phonepicket’ hvor alle medlemmene ringte et nummer og leste opp et manuskript.

Kjernearbeidet til organisasjonen gikk likevel ut på å bygge sterke lokalsamfunn som kunne stå opp mot private utleiere, byggutviklere og det enorme etterslepet til kommunale boliger, og den eneste måten å gjøre det på er rett og slett å banke dørene til folk og snakke med de, og helst så mange som mulig. For meg var det helt topp, for jeg fikk på den ene siden se hvordan folk bodde, hva de tenkte og så på som utfordringene, og samtidig se hvordan fagforbundet presenterte seg og forsøkte å organisere folk. Ved å delta ulike bydeler ga det meg også mulighet til å se at Dublin er en by med store lokale forskjeller, hvor om en flytter seg kun en kilometer så vil folk prate annerledes, ha andre sosiale mønstre og bo i helt andre kår. For eksempel er bydelen Rathmines sør i byen vesentlig bedre stilt da det var her rike folk bosatte seg for å unngå å betale skatt for mange hundre år siden før byen ble inkorporert i Dublin. Arbeiderklassen derimot har historisk sett bodd i såkalte ‘tenements’ i bygninger i sentrum med nærhet til arbeidsplassen. I disse bygningene som tidligere var eid av den engelske overklassen da Irland var en del av det britiske imperiet, bodde arbeiderne i før de ble flyttet ut i suburbs for å få bukt på de strengt talt inhumane boforholdene mange familier levde under.

En annen ting jeg fort innså i løpet av feltarbeidet er at de mest hardbarka aktivistene sjeldent sier seg fornøyd med å delta i en gruppe. Ofte er de med i flere, og jeg skjønte at om jeg ville forstå boligaktivisme måtte jeg forstå de andre sidene ved aktivisme også. Mange fredager ble for eksempel tilbragt i protest sammen med ‘Ireland Palestine Solidarity Campaign’ utenfor kontorene til den franske investeringsbanken AXA som holdt investeringer i okkuperte palestinske områder. Her traff jeg informanter som ble gode venner jeg holdt kontakt med under hele oppholdet mitt.

Mangfoldet av grupper betød også mangfold av taktikk og strategier – det er med andre ord mange måter å være aktivist på. En annen gruppe jeg ble spesielt glad i var gjengen bak fotballklubben ‘1815 FC’ som spilte fotball som en form for protest. Hver søndag spilte de fotball på ulike områder som en måte å ta byen tilbake fra utviklere som ønsket å bygge hoteller eller annet næringsliv på offentlig rom. Andre aktivister foretrekker å rope; noen liker å banke dører og bygge relasjoner, mens andre igjen vil heller lage kunst, eller musikk. En gitarist jeg hilste på har stått i over to år utenfor det irske parlamentet hver torsdag i en time og sunget ‘Everyone Should Have a Home’. Dette mangfoldet av aktivistgrupper var kom tydeligst frem ved demonstrasjoner for Palestina hvor en kunne se et virvar av ulike flagg og bannere. I tillegg det er ofte når en minst venter det at en finner gode informanter. Mens jeg bodde og deltok på studentene ved University College Dublin sin Palestina-encampment fant jeg meg plutselig i samtale med et medlem av den radikale boligaktivistgruppen ‘Revolutionary Housing League’ som bablet i vei mens jeg iherdig prøvde å skrive ned det han fortalte om gangene de hadde okkupert tomme bygninger og hvor over 80 mannsterke politi hadde tatt med sirkelsag og helikopter for å bryte seg inn og kaste ut okkupantene. Men å skaffe bra informanter kunne også være så enkelt som å sette seg på den lokale kafeen ovenfor en byggeplass for et boligkompleks for en av de store utviklerne og prate med bygningsarbeiderne for å høre hva de syns om prosjektet og byutviklingen.

En annen viktig arena som må nevnes ved feltarbeidet er så klart puben. Jeg har ikke tall på hvor mange kvelder jeg har tilbragt i en pub etter møter, demonstrasjoner, eller bare hvilken som helst anledning egentlig sammen med andre aktivister. Puben gir anledning til en mer løssluppen samtale enn de formelle møtene og lar en på en måte kombinere både vennskap og politisk arbeid. En frykt jeg hadde i starten var om folka egentlig hadde lyst til å slappe av å snakke om noe annet enn aktivisme og politikk når de var der, men det viste seg å være feil – diskusjonene bare fortsatte i noen ganger mer høylytt form. De bruker tross alt fritiden sin på aktivisme så det var kanskje ikke så rart likevel. Ofte kunne vi sitte i timevis å diskutere planer for nye aksjoner, om revolusjonen i Irland i 1916, borgerkrigen og forholdet til England, geopolitikk og nyheter, og så klart Marx, Lenin og Stalin.

Feltarbeidet har vært en innholdsrik periode uten like. En går fra å føle seg helt overveldet av alle inntrykkene til å sakte inkorporere de i hverdagen. Det skal sies at det er mye dødtid som gikk til lesing, da mye av feltarbeidet skjedde på kvelden, og følelsen av at en ikke gjør nok feltarbeid forsvant aldri helt. Det var vanskelig å koble av fra feltet for en gikk hele tiden med tanken om at alle samtaler kunne potensielt være data. Det tok også tid å bli kjent med irsk kutyme – Irer flest er hyggelig å blide og vil sjeldent avvise deg direkte, det må heller leses mellom linjene som kan ta litt tid å bli vant til. Likevel har jeg møtt og blitt kjent med utrolig mange flinke og varme mennesker som virkelig brenner for en bedre verden.  Få ting har vært mer prøvende som å plutselig dykke ned i en virkelighet en kun innledningsvis har kjennskap til gjennom bilder og bøker. Samtidig har færre ting vært mer givende og gitt mer mestringsfølelse idet en går fra være observatør til å bli en aktiv deltaker i miljøet.

En bod vi satte opp for å organisere en boligblokk, samle underskrifter og notere ned manglene ved boligene. 

Ideverksted hvor vi lærte om verktøy vi kan bruke for å bygge profiler av kriminelle utleiere.

Her spiller vi fotball som en form for protest mot banen skal bli til en anleggsplass for hotellutvikling.

Selfie for SOME vi tok etter å ha gått dør til dør for å organisere leietakerne i en kommunal boligblokk

Aksjon hvor vi sitter på gjerdene myndighetene har satt opp langs kanalen for å hindre hjemløse fra å slå opp telt.

 Obligatorisk pils etter lokallagsmøte