Intervjuet av Leif Manger, først utgitt i Norsk antropologisk Tidsskrift [nr. 4, 2011].
Det er vel få fag hvor man finner større forskjeller mellom fagfeller med hensyn til empirisk fasinasjon og teoretisk/metodisk tilnærming enn tilfellet er i antropologi. Gunnar Håland representerer en nokså spesiell variant i denne sammenheng. Med sin uformelle stil og inngrodde aversjon mot byråkrati, passet ikke rollen som «den som holdt fortet» ham særlig godt. Det var heller (for å holde oss i «western»-terminologien) rollen som «stifinneren», som vandrer i forskjellige etnografiske landskap og som engasjerer seg i «allianser» med «fort» holdt av andre disipliner, han trivdes i. I en alder av 68 år pensjonerte han seg, for å komme ut av det han opplevde som universitetets skjemavelde. I hans egne ord, har han det nå som pensjonist så godt som han ikke har hatt det siden han var student. Nå kan han engasjere seg i forskning og undervisning på siden av formell universitetstilknytning. Med en slik innstilling har Håland på mange måter vært marginal når det gjelder deltakelse i formelle faglige og universitetsmessige organisasjonsformer. I sin «stifinner»-rolle har han imidlertid vært en entreprenør i etablering av samarbeidsformer og forskningsfelt som har fått langsiktige ringvirkninger både innen antropologien og i relasjon til andre fag.
Leif Manger (LM): Jeg er opptatt av dine refleksjoner om individer, begivenheter og miljøforhold som påvirket din faglige orientering og interesser, og vil starte med din tidlige barndom og ungdom.
Gunnar Håland (GH): Jeg ble født på Håland i Randaberg i 1938 og vokste opp som enebarn på et lite gårdsbruk. Min mor var kristen, og representerte den jordnære og rasjonelle fornuft i familien, blant annet uttrykt i at hun var god i sjakk og kortspill. Det var sannsynligvis hennes rasjonelle legning som gjorde at jeg allerede på søndagsskolen fant så mange logiske motsetninger i Bibelen at jeg ganske snart mistet barnetroen. Dessverre førte dette til at jeg i lang tid overså betydningen av Bibelens rike billedverden som kilde til refleksjon over allmenne eksistensielle spørsmål. Min far representerte det mer impulsive og fantasirike. Han kunne finne på nye ting i måten han drev jordbruk på, men det lå nok ikke for ham å praktisere det langsiktige slitet suksessrikt jordbruk forutsatte. Han spilte fiolin og likte å gå på teater. Begge mine foreldre hadde folkehøyskoleutdanning, og jeg tror den erfaringen må ha hatt stor betydning for at de som bønder følte en tilknytning til dikting, maling og musikk, ikke bare i Norge, men også internasjonalt.
Fra jeg var ganske liten leste mine foreldre for meg før jeg skulle sove. I 1945 fikk jeg en liten bok kalt Eventyrreisen. Den ble lest for meg om igjen og om igjen – fortellingene om masaier, eskimoer, polynesiere og Australias urbefolkning kom til å stimulere en sterk interesse for reiseskildringer. Jeg husker også hvor begeistret jeg ble da far tok meg med i forelesningsforeningen i Stavanger for å oppleve Thor Heyerdahl vise film om Kon-Tiki-reisen. En annen bok som påvirket meg var Ola og eventyret om dyrene – en barnebok som, med utgangspunkt i en gutts undring over fossiler han fant, ga en spennende innføring i evolusjonistiske perspektiver. Mors bror var min favoritt. Han hadde i sin ungdom reist til Amerika for å tjene penger til familien. Som darwinist og erklært fritenker var han i den kristelige nabobygda, Tasta, en rebell.
Mitt barndomsmiljø var et bondesamfunn karakterisert av små økonomiske ulikheter, med sterk vektlegging av egalitær ideologi, men med den misunnelse og smålighet som ofte går sammen med dette. Krigsårene gjorde et enormt inntrykk på meg; jeg husker særlig billeder fra jødeutryddelse. Dette kombinert med mer eller mindre skjult lokal antisemittisme gjorde meg til en sterk israelvenn.
LM: Tar jeg feil hvis jeg antyder at disse tidlige erfaringer i den nære familie kan ha gitt føringer som har stimulert din romantiske dragning mot livsformer fjernt fra Randaberg i tid og rom? Hvordan påvirket så skolegangen disse interesser ? virket den drepende eller stimulerende?
GH: Mitt møte med folkeskolen næret i stor grad mine drømmer om en verden utenfor Randaberg. Jeg husker godt meget engasjerende diskusjoner mellom to av lærerne om hvilken forfatter som var best: Alexandre Dumas eller Victor Hugo. Jeg er overbevist om at disse diskusjonene fikk innflytelse på min interesse for litteratur og historie, og jeg slukte hva jeg kom over av historiske romaner.
Mindre hyggelig var det at jeg under folkeskolen kom til å utvikle så pass store stammeproblemer at jeg nesten ikke kunne snakke. I tillegg fikk jeg i tiårsalderen en svulst på nesen som vokste seg større og større. Dette gjorde at jeg trakk meg tilbake og ble en outsider i bygda og på skolen. Jeg ble imidlertid merkelig nok ikke direkte mobbet særlig mye, kanskje fordi jeg var sterk og god til å spille fotball og å gå på skøyter. Det ble allikevel et liv i bøkenes verden, men jeg lengtet intenst etter den virkelige verden, som var befolket av de mest vidunderlige feminine vesener. Mine foreldre var kloke nok til å sende meg til stemmebruksundervisning hos en skuespillerinne i byen. Hun fikk stor betydning for meg ved å videreutvikle mine interesser for litteratur, kunst og historie.
LM: Så gikk du videre på gymnaset i Stavanger, hvor jeg antar at du kom inn i en mer heterogen klassesituasjon.
GH: Da jeg i 1952 begynte på Kongsgård i Stavanger besto min skoleklasse av ungdom fra ulik sosial klassebakgrunn. «Sosial klasse» opplevde jeg stort sett som forskjell i væremåte og omgangsformer. Borgerskapets «riktige» etikette følte jeg meg ikke hjemme i da, og heller ikke nå. Jeg kan imidlertid ikke huske at dette var noe som bekymret meg. «Klasse» kom til uttrykk i mitt nettverk av omgangsvenner, som stort sett hadde liknende bakgrunn som meg – bønder, arbeidere og håndverkere pluss en interessant prestesønn fra Fjotland, som ikke bare omvendte meg fra avholdsmann til alkoholnyter, men også forandret mine musikkpreferanser fra amerikanske «crooners» og syngedamer til jazzens fasinerende uttrykksformer. Det viktige ved klassebaserte personlige nettverk er variasjon i deres skala og i innflytelsen de kan formidle; samt de ulike subkulturer de nærer og næres av. I den senere tid er jeg blitt engasjert i sammenlikning av hvordan personlige nettverk overlapper med aktiviteter i upersonlige organisasjonsformer som byråkrati og marked.
LM: Hva med dine faglige interesser på gymnaset?
GH: Selv om jeg nok likte litteratur og historie best, turde jeg ikke ta engelsklinjen fordi jeg følte at jeg ikke behersket språket godt nok. Det ble derfor til at jeg tok reallinjen. Jeg fant matematikk og fysikk lett, uten at fagene interesserte meg så mye. Kjemi, botanikk og biologi fasinerte meg mer. Det viktigste på gymnaset var at jeg hadde fantastiske lektorer i historie og norsk. Dostojevskij og Conrad, Ibsen og Garborg ble mine favoritter. Hertug Skule i Kongsemnerne og hans «tvil på sin egen tvil» gikk rett hjem hos meg. Garborg, som jærbu, europeer og kosmopolitt, tiltrakk meg. Det er utrolig å tenke på at han allerede i 1920-årene var med på å få oversatt deler av Ramayana til nynorsk.
LM: Hva med dine fysiske handikap?
GH: Etter hvert fikk jeg en viss kontroll med stammingen, men jeg har aldri helt blitt kvitt den. Etter realskolen hadde jeg fått utført en plastisk operasjon hvilket gjorde at mitt utseende ble mer normalt, men min egen opplevelse av identitet og mitt miljøs oppfatning av hvordan jeg var som person hadde jo ikke forandret seg, selv om mitt utseende var forandret. Jeg hadde klare oppfatninger av forventningene mine omgivelser stilte til hvordan det var normalt for meg å oppføre seg – det var bare latterlig hvis jeg gikk ut over det. Jeg ble kjent med Reidar Grønhaug på gymnaset, og han kom til å bety mye for meg. Reidar oppførte seg mot meg uten referanse til den vanlige oppfatning av hva slags person «Gunnar» var. Da jeg begynte med studiene ved UiO, hvor studenter ikke hadde noen forhåndsinformasjon om meg, ga dette meg mulighet til å påvirke deres oppfatning av meg som person og derved også til dels forandre min egen selvoppfatning.
LM: Kan dette ha påvirket din interesse for etnisk identitetsproblematikk?
GH: Det er jeg overbevist om. Min sensitivitet overfor begivenheter som tyder på at individer har en viss mulighet til manipulering av sosial identifikasjon tror jeg kan henge sammen med egne livserfaringer.
LM: Hvordan påvirket møtet med universitetet dine faglige interesser?
GH: Jeg dro til Oslo høsten 1957 og hadde ingen formening om hva jeg ville bli, men ganske klare formeninger om hva jeg ikke ville bli: tannlege, doktor, ingeniør, sakfører, forretningsmann og andre inntektsbringende yrker. Jeg ville i alle fall begynne med noe jeg likte, nemlig historie, men først måtte jeg ta forberedende i filosofi, og ellers kose meg mest mulig med studiene. Forberedende prøver ble noe av det viktigste grunnlaget for mine videre studier. Filosofiforelesninger fulgte jeg senere i hele studietiden ved siden av fagene jeg studerte. Eksistensialistene, og da særlig Sartre og Camus, var de som sterkest appellerte til meg, men til en viss grad også Heidegger. Hvor mange øl Reidar og jeg konsumerte mens vi grublet over hovedspørsmålet i Einfürung in die Metaphysik: «Warum ist überhaupt Seiendes und nicht Vielmehr Nichts (Hvorfor finnes overhodet det værende, og ikke likegodt intetheten)?» Dette er jo et stort og spennende spørsmål, men hva kan vi gjøre med det, bortsett fra å fordøye halvliter på halvliter av øl mens vi grubler på det? Kanskje det ville vært en fordel om vi da hadde hørt om zoologen Peter Medawars formulering: «The secret of successful research is to ask questions which are big enough to be worth answering, but small enough to be answered.»
Senere ble nok mine filosofiske interesser orientert i mer angloamerikansk retning, med Popper, Kuhn og Putnam. Siden så mange kvasifilosofiske antropologer fremhever Popper som positivismens busemann, kan det være nyttig å referere til en av hans mange pregnante formuleringer: «What characterizes creative thinking apart from the interest in the problem, seems to me often the ability to break through the limits of the range – or to vary the range – from which a less creative thinker selects his trials. This ability, which clearly is a critical ability, may be described as critical imagination. It is often the result of culture clash, that is, a clash between ideas, or frameworks of ideas. Such a clash may help us to break through the ordinary bounds of our imagination» (Popper 1974).
LM: Men etter forberedende avbrøt du studiene og avla den militære førstegangstjeneste. Du dro til Gaza i FN-tjeneste. Påvirket erfaringene derfra din israelvennlige oppfatning, og i videre forstand dine faglige orienteringer?
GH: Gaza-oppholdet påvirket meg på mange måter. Jeg var en hyppig passasjer på permisjonsreiser til Kairo, Port Said, Jerusalem (tilhørte i den tid Jordan), Beirut og Damaskus, og dette næret min interesse for Midtøsten. Like viktig var nok Gaza-oppholdet for min oppfatning av forholdet mellom Israel og araberstatene. Jeg var jo israelfrelst, og mediene i Norge var totalt dominert av israelvennlige journalister. Etter en stund ble det imidlertid flere og flere erfaringer som rokket ved min ensidige forståelse. Både diskusjoner med palestinske ungdommer i Beit Hanun og opplevelse av araberfordommene blant norske soldater og offiserer minnet meg om gamle jødefordommer fra krigstiden. Det viktigste var allikevel lesningen av ukegamle norske aviser, som for resten av livet har gitt meg en inngrodd skepsis til etablerte sannheter, enten de formuleres fra høyre- eller venstresiden. Våre rapporter om palestinere som forsøkte å krysse grensen ble behørig gjengitt i avisene, mens det aldri kom noen reportasjer om israelske brudd på avtalen med FN, selv ikke når det gjaldt drap.
LM: Så var det tilbake til studiene.
GH: Høsten 1959 dro jeg tilbake til UiO for å ta forberedende i latin, fonetikk og språkvitenskap. Særlig språkvitenskap fant jeg spennende. Der lærte jeg meg den viktige distinksjonen mellom fon-etisk og fon-emisk. Grovt sett dreier dette seg om distinksjonen mellom på den ene side beskrivelsen (med de tekniske hjelpemidler vi har til rådighet) av alle mulige lydartikulasjoner mennesker innenfor ulike språk frembringer i sin tale, og på den annen side beskrivelsen av hvordan mennesker i spesifikke språksamfunn grupperer den uendelige variasjon av talelyder som tilhørende et begrenset antall lydtyper (fonemer) som i de enkelte språk har meningsdistingverende funksjon i forhold til hverandre. Språkforskeren benytter sitt fonetiske apparat for å beskrive hva slags språklyder som gjør en fonemisk forskjell i folks tale. «The insiders view» beskrives altså i «the outsiders» fonetiske metaspråk.
LM: Har det du lærte i forberedende i språkvitenskap noen konsekvens for din oppfatning av debatten omkring såkalt «etisk»/«emisk» kunnskap?
GH: Siden Pike i 1955 argumenterte for fruktbarheten av etisk–emisk-distinksjonen for studiet av atferd i sin alminnelighet har det vært en viss diskusjon om dette – i sin mest banale form ofte formulert som et spørsmål om hvorvidt man er for etisk eller emisk kunnskap. Som antropolog er jeg opptatt av kommunikasjon – verbal eller ikke verbal. I det kommunikative aspekt ved deres atferd, praktiserer folk sin «emiske» kunnskap – den er deres «insider»-kunnskap enten de er seg den bevisst eller ikke. Skal jeg beskrive og analysere de «emiske» internaliserte strukturer denne praksis er basert på, så forutsetter det at jeg både har evne til å leve meg inn i deres måte å forstå verden på, og at jeg har «the outsiders» teoretisk–metodiske begrepsapparat og prosedyrer (mer eller mindre adekvate) for å beskrive og analysere deres såkalt emiske kunnskap. Obeyesekere har kommet med noen fornuftige tanker om såkalt emisk beskrivelse: «Many ethnographers give primacy to the native’s point of view by constructing an «emic» picture of the native’s society or culture. But an emic perspective is misleading for a variety of reasons. The very incorporation of the alien culture into the vocabulary and grammatical structure of the anthropologist’s language makes nonsense of the emic claims of the investigation» (Obeyesekere 1990). Jeg er tilbøyelig til å være enig med Keesing når han sier han ikke finner etisk og emisk som en særlig relevant distinksjon lenger.
LM: Dette antyder at du allerede under forberedende prøver var opptatt av at den innsikt du opparbeidet i en disiplin var en ballast du tok med deg i studiet av andre disipliner?
GH: Jeg var interessert i den europeiske humanistiske tradisjon, men var også drevet av lysten til å se spennende og forskjellige verdener utenfor Europa. Jeg begynte med historie bifag. Det var en fantastisk tid – ett og et halvt års studium uten eksamen og fri til kunne lese akkurat hva jeg ville, uten noen som passet på min studieprogresjon: gå på de forelesninger jeg ville; gå på teater; på jazzkonserter, gå tur i Nordmarka etc. Foreleserne vi hadde var meget gode: Jens Seip, Johan Schreiner, Sverre Steen pluss Ottar Dahl, som nok var en dårlig foreleser, men som påvirket meg sterkt gjennom sine forsøk på å integrere innsikter fra andre fag (bl.a. Radcliffe-Browns struktur-funksjonalisme og Tranøys vilkårslogikk) i analysen av historiske forløp. Historiestudiet la grunnlaget for mitt videre studium. Jeg ble fasinert av Marx, Weber og Durkheim og historikere som Rostovtzeff, Pirenne og Bloch. Siden jeg fort fant ut at problematikken man arbeidet med i historiefaget delte aspekter med andre fag, fulgte jeg derfor under historiestudiet forelesninger i statsvitenskap og filosofi.
Det viktigste som hendte da jeg studerte historie var nok at jeg møtte Randi på et møte i historieforeningen Clio, hvor Halvdan Koht skulle gi foredrag (faktisk det siste han ga før han døde). Randi hadde en bakgrunn som på noen måter var lik min egen (hun kom fra Løten og hennes mor var husmannsdatter, mens hennes far kom fra lite bonde–fiskerbruk på Sunnmøre), men også ganske forskjellig (jeg hadde vokst opp i det ganske egalitære Randaberg, mens hun kom fra det mest hierarkisk norske bondesamfunn, Hedemarken). Mens jeg har et ganske avslappet forhold til egenmarkering, så tror jeg hun føler at hun hele tiden må vise at hun strekker til. For meg har dette hatt den merkelige konsekvens at jeg arbeider mest intensivt og kreativt når jeg skriver i samarbeid med Randi.
LM: Dette samarbeidet kan vi komme tilbake til, men hvordan kom du inn i samfunnsvitenskapene?
GH: Historiestudiet hadde gjort meg kjent med at det fantes noe som ble kalt samfunnsvitenskap. Som neste fag, valgte jeg statsvitenskap. Det viktigste for meg i statsvitenskapen ble nok Duvergers bok Political Parties. Det var en glimrende studie av hvordan ulike valgordninger fikk konsekvenser for stemmegivning på mikronovå og derved genererte ulike partistrukturer på makronivå. Her fant jeg senere en spennende overlapping med de sosiale og kulturelle dimensjoner av «virkeligheten» antropologene studerer.
LM: Men da måtte du jo ha et støttefag til. Ble det antropologi?
GH: Nei. Sosialøkonomi var den vanlige veien til magistergraden i statsvitenskap. Sosialøkonomistudiet var ganske uformelt, med dosent i demografi, Johan Vogt som foreleser. Han satt tilbakelent i en god kontorstol og snakket om det han fant interessant for øyeblikket mens han røykte pipe. Jeg likte Vogts uformelle stil, hvor han kunne vandre fra den ungarske filosof Georg Lukács, til energitapet hos folks hvis diett var basert på kjøtt i stedet for det kornet man brukte til å til fore opp husdyr og høns med. Her ble jeg for første gang oppmerksom på betydningen av økologiske resonnementer. Vogts allmenne holdning til forskning, uttrykt i hans utmerkede artikkel «Villfarelsens skole», falt jeg for, og den passet godt overens med min senere popperianske holdning. En viktig publikasjon i økonomistudiet var Ragnar Frischs populære foredrag om konjunkturbevegelser under fritt marked. Det var en klart formalisert modell av hvordan makroforhold, som priser på varer og produksjonsfaktorer, påvirket husholds mikrobeslutninger med hensyn til sparing og konsum og bedrifters beslutninger med hensyn til lån og investering. Slike mikrobeslutninger slo ut på makroforhold som etterspørsel og tilbud og derved prisdannelsen. Logisk genererte denne modellen overproduksjon, konkurser, arbeidsledighet, fall i etterspørsel etc. med de karakteristiske bølgebevegelser som karakteriserer de empiriske konjunkturbevegelser vi opplever under et kapitalistisk markedsorganisert samfunn. De modellgenererte konjunkturbevegelser kunne sammenholdes med de empiriske historiske konjunkturbevegelser. Sammenfallet var ikke identisk, men så slående at modellens forklaringskraft var overbevisende. Avvikene kunne man så analysere med hensyn til andre forhold som påvirket de empiriske historiske forløp, for eksempel kriger, teknologiske oppfinnelser, pest etc.
LM: Hva med avhandlingstemaet i statsvitenskap, og hvorfor i all verden hoppet du over til antropologi?
GH: Jeg fant ut at en interessant måte å kople mine faglige samfunnsvitenskapelige interesser med mitt politiske engasjement i utviklingsproblematikk og med min romantiske eventyrlyst var å ta opp temaet politisk integrasjon og økonomisk utvikling i en av de nye uavhengige statene i Afrika.
Jeg hadde hørt om etnografi og trodde det dreide seg om merkelige skikker hos «naturfolk», og det kunne jo være bra å ha få med seg noen dråper av dette.
Da jeg kom til forelesningen i etnografi, som antropologi da ble kalt i Oslo, satt Harald Eidheim på bordet og fortalte i det vide og brede om chukcherne. Sibir var ikke akkurat den region jeg hadde siktet meg inn mot, men Haralds resonnementer om hvordan man kunne forstå ulike sider ved Chukcher-samfunnet ved å se det i ulike referanserammer fant jeg usedvanlig interessant. Her fikk jeg en mer systematisk oppfølgning av økologiske perspektiver. Jeg fikk også et sammenliknende perspektiv på politikk under helt andre institusjonelle betingelser enn de som karakteriserer de moderne byråkratiske samfunn, og jeg fikk perspektiver på hvordan mennesker disponerer sin tid og materielle ressurser under helt andre eiendomsforhold og byttemekanismer enn de vi har i industrialiserte økonomiske systemer. Ikke minst fikk jeg perspektiver på viktigheten av den symbolsk-rituelle dimensjon på individuelt nivå så vel som på samfunnsnivå. Jeg falt for hans forelesninger ikke bare på grunn av de empiriske livsformer han formidlet kunnskap om, men også på grunn av den kritiske analytisk-metodiske måte han formidlet den på.
Siden jeg hadde spart et års studietid ved å ta statsvitenskap og økonomi på ett semester (noe som var fullt mulig i den lykkelige tid da man var forskånet fra å følge utdannelsesbyråkratenes oppsatte rundeskjemaer) kunne jeg ta ett grunnfag til uten å tape i forhold til forventet studietid. Jeg kastet meg inn i etnografien på heltid, leste all antropologi jeg kom over, sluttet å gå på teater og å lese romaner – jeg var nyfrelst antropolog, det vil si fagidiot. En liten avveksling var en studiesirkel jeg ledet for sosialistisk studentlag om «politikk og etnografi». Her var grunntekstene Engels’ Familien, privateiendommen og statens opprinnelse og Ruth Bendicts Patterns of Culture. Den første kom meget bra med i den senere tid da jeg underviste ved Yunnan University of Nationalities i Kina, hvor Engels’ evolusjonsteori er grunnteksten i etnografistudiet.
Når jeg tenker tilbake på disse første årene under studiet i Oslo, ser jeg at man i dag kanskje burde ta opp utfordringen fra Wallerstein i hans artikkel om å «un-think social science». For meg var det ulike fag som tok opp de empiriske problemer som fasinerte. Jeg ble opptatt av å tilegne meg ulike begrepsrammer som kunne brukes til å forstå vedlikehold og endring i kultur og samfunnsformer. Disse begrepsrammer oppfattet jeg ikke som innelåst i vanntette skott voktet av disiplinære presteskap. Tvert imot, jeg hadde enormt utbytte av å prøve å «antropologisere» tilnærminger fra naturvitenskap, humaniora og ulike samfunnsvitenskaper.
LM: Så dro du til Bergen. Hva var grunnen til det?
GH: Harald Eidheim oppmuntret meg sterkt til dette, og jeg hadde jo hørt Fredrik på en gjesteforelesning for oss om politikk i Swat. Jeg så her en analyse av feed-back-sammenhengen mellom ulikt plasserte aktørers mikro beslutninger (omkring politiske allianser og politisk-økonomiske patron–klient-relasjoner) og makrodynamikk (fremvekst av politiske blokkdannelser), som jeg fant hadde trekk felles både med Duvergers analyse av europeiske partistrukturer og Frischs analyse av konjunkturbevegelser.
Da jeg kom til Bergen fikk jeg en deltidsjobb på CMI i Just Faalands prosjekt «Utviklingslandene i verdensøkonomien». Jeg skulle her forsøke å gjøre rede for antropologiske perspektiver på utviklingsproblematikk, og å knytte dem til økonomenes perspektiver. Det ga utgangspunktet for min første publikasjon, «Økonomisk vekst og sosial forandring» i Statsøkonomisk tidsskrift.
Sosialantropologisk avdeling i Bergen på den tid var ganske top-heavy. Staben var usedvanlig inspirerende: Jan Petter Blom var en engasjert foreleser og stadig villig til diskusjoner; Henning Siverts, Helge Kleivan, Robert Paine, Otto Blehr, Jan Brøgger og en ung industrisosiolog, Øyvind Hansen, ga daglige faglige vitamininnsprøytninger. Etter hvert kom Ottar Brox innom for kortere og lengre perioder. Med sin uredde holdning til etablerte sannheter, var han et friskt pust. Ottar var utålmodig. Når han hadde kommet på sporet av viktige sammenhenger, så gjaldt det å få dem ut fort.
Diskusjoner med folk fra andre fag var meget inspirerende – særlig historikere, filosofer og arkeologer, og enkelte naturvitere. Universitetets demografiske utvikling har i dag undergravet disse mulighetene for brede uformelle stab–student- og flerfaglige interaksjoner. En stund tjente Holberg- og Wesselstuene som viktige fora for slik interaksjon.
Studentgruppen var meget liten. På hovedfag var det Cato Wadel som nok var enda mer helfrelst antropolog enn meg. Deretter kom Sigurd Berentsen, Georg Henriksen, Reidar Grønhaug, Yngvar Ramstad og Tom Johnsen. Som studenter var vi usedvanlig privilegerte, med stabsmedlemmer som så det som en ære å gjøre antropologer ut av oss.
LM: Hvordan var det å komme med familie til Bergen? Dere hadde jo nylig fått et barn.
GH: På den tiden fikk ikke studentektepar med barn leilighet i studentbyene i Bergen. Vi fikk dele en sentral universitetsleilighet med en nylig fraskilt filosofilektor, Jakob Meløe. Jakob var wittgensteinianer med interesse for antropologi. I tillegg hadde han en litt uvanlig undervisningsstil – stort sett hadde han sine hovedfagsseminarer i leiligheten etter klokken tolv om natten. Det var ok for Randi og meg, som disponerte et lite soverom, men litt vanskelig for vår ett år gamle sønn, som lå i en barneseng på gangen under ringeklokken. Det gikk imidlertid ganske bra. Hvis han våknet, ble han tatt inn i seminaret, hvor Jakob ved å engasjere ham i å gi og ta ulike ting ville finne ut noe om hvor tidlig barn utviklet forståelse av «språkspill». Han brukte faktisk noe av dette i en artikkel om temaet. Det falt også noen smuler Wittgenstein på meg, hvilket jeg i senere tid har hatt stort utbytte av.
LM: Hva ble det så til med feltarbeid?
GH: Finansiering av feltarbeid var ikke så lett i den tiden. Jeg satset på å verve meg til tjeneste i FN-styrkene i Gaza igjen for et halvt år og deretter gjøre feltarbeid i Sinai. Like før jeg skulle skrive under kontrakten skjedde det noe som forandret min karriere fullstendig. Fredrik hadde under sitt feltarbeid i Darfur holdt et foredrag for et FAO-prosjekt om antropologiske perspektiver på husholdsøkonomi og betydningen av antropologisk analyse for planlegging av regionale utviklingsprosjekter. Prosjektledelsen ble overbevist om dette, og ville ha Fredrik som konsulent. Fredrik måtte imidlertid tilbake til sin UiB-posisjon som nyutnevnt professor. FAO gikk med på at jeg ble ansatt som hans feltassistent.
Full av ungdommelig overmot dro jeg i april 1965 til FAO i Roma og videre til Sudan, Jeg fant frem til Department of Social Anthropology, hvor jeg møtte sjefen, Ian Cunnison, og en ung lektor, Talal Asad. Jeg møtte også sensoren fra England, Evans-Pritchard. Etter Khartoum gikk det videre til Zalingei i vestlige Darfur hvor jeg delte leilighet med en interessant botaniker som lærte meg mye om planter og ulike jordtypers sårbarhet for overutnyttelse ved beiting eller dyrkning. Med stor entusiasme dro jeg til grenseområdene mellom fur og masalit, nær Tsjad. Feltarbeidet ble imidlertid et brutalt møte med den empiriske virkelighet.
LM: Hvordan da? Var det vanskelig å tilpasse seg landsbyenes «primitive» leveforhold?
GH: Det var ikke det som var problemet, selv om jeg pådro meg en alvorlig sykdom, «relapsing fever», som holdt på å ta livet av meg, og som senere har plaget meg med langsiktige ettervirkninger i form av periodiske depresjoner. Nei, det som plaget meg var problemet med å få begrepsfestet og dokumentert prosessene som påvirket folks økonomiske beslutninger og hvordan disse hang sammen både med sosio-kulturelle betingelser og med av økonomisk-politiske prosesser på makronivå.
Darfur var et etnisk komplekst område hvor de viktigste gruppene var fur-bønder og ulike baggara-arabiske «stammer» som i vesentlig grad levde som nomadiske kvegfolk. Selv om det var fur-bøndene jeg skulle konsentrere meg om, må jeg innrømme at det var baggara-nomadene jeg falt for, og jeg brukte enhver anledning til å oppsøke deres leirer når de i tørketiden vandret inn i prosjektområdet. Stor var min begeistring da jeg en dag oppdaget at en slik «baggara»-leir faktisk besto av fur-talende folk som hadde forlatt bondelivet og slått seg opp som nomader. Dette ga meg en begrunnelse for å engasjere meg i studiet av fur-bønder som levde som baggara-nomader. I min ungdommelige iver begikk jeg her en blunder som gjorde meg nesten like utstøtt som jeg i min barndom hadde vært på Randaberg. Jeg var kommet på sporet av nomadiseringsprosessene blant fur-bønder. Dette hadde jo kvantitative dimensjoner. Med stor iver oppsøkte jeg de enkelte hushold hver morning for å telle hvor mange dyr de hadde. Derved var helvete løs. Husdyr skattlegges, og det er viktig at skatteinnkreverne ikke vet hvor mange dyr man har. Siden jeg var knyttet til et statsstøttet prosjekt, førte min telling av kyr til at jeg ble fullstendig isolert. Det var først da broren til min tolk skulle omskjæres at jeg ble eksponert for begivenheter som førte min undring i nye ikke-sensitive retninger. Det var stor fest i flere dager og av de mange ting som forundret meg, var at under selve omskjærelsen brøt de tilstedværende ut i nærmest ekstatiske rop: «bora fatta, bora fatta» (melk hvit, melk hvit) mens de skvettet hirsemel blandet i vann på den som ble omskåret. Dette oppfattet jeg som helt ufarlig å spørre om, hvilket ledet meg på sporet av en symbolverden uttrykt i et mangfold av ritualer. Det var jo ikke dette jeg skulle utføre for Fredrik, men da jeg skrev til ham, oppmuntret ham meg sterkt – her var det gull å hente. Mitt poeng er få frem hvordan Fredrik fikk meg til å forstå betydningen av å være åpent innstilt til begivenheter som er overraskende og som kan lede til forskningsmessig interessante oppdagelser, selv om disse ikke har noe å gjøre med en opprinnelig formulert forskningsplan. Denne holdning til antropologisk forskning har preget meg siden. Det er konkrete ting eller handlinger på mikronivå som stimulerer meg og som leder meg, lik som en detektiv, til å søke etter forhold (lokalt kulturelle så vel som makro politisk-økonomiske) som disse henger sammen med.
LM: Fredrik hadde altså stor betydning for ditt feltarbeid?
GH: Uten tvil. Ikke bare skrev han til meg i felten, han besøkte meg også to ganger.
Dette var særdeles inspirerende fordi han lærte meg til å bruke øynene i samværet med folk, og undre meg over måten de tedde seg på. I dag har vi en tendens til å basere oss på spørsmål og svar, og å tro at metode dreier seg om å vite «how to ask questions». Det viktige er å komme på sporet av sannsynlige sammenhenger og så systematisk å lete etter ting som kan vise om våre antakelser om slike er feilspor («villfarelsens skole»), inntil man står igjen med spor som synes best begrunnede. Dette krever både intuisjon (som Albert Einstein kaller «den hellige gave») til å leve oss inn i folks verden av kulturelle ideer og sosiale sanksjoner, og rasjonalitet (som Einstein kaller «den gode tjener») i det teoretisk-metodiske begrepsapparat vi beskriver og analyserer deres livsverden ut fra. Her kan det være på sin plass å henvise til et av Einsteins mange innsiktsfulle sitater: «The intuitive mind is a sacred gift and the rational mind is a faithful servant. We have created a society that honors the servant and has forgotten the gift» (Einstein 2010).
Hva jeg maktet å samle inn av brukbart materiale for Fredriks rapport, var etter min mening spinkelt. Min selvtillit hadde fått en alvorlig knekk. Selvtilliten ble ikke større da jeg i juni 1966 kom tilbake til Bergen og fikk vite at jeg burde kvalifisere meg til en nyopprettet stilling i utviklingsantropologi. Denne var tiltenkt Robert Paine, men han dro jo til Newfoundland. Jeg fikk fullstendig skrivekrampe.
Søknaden til stillingen ble levert inn, men sjelden tror jeg noen har blitt ansatt med større følelse av utilstrekkelighet enn hva jeg hadde. Det som reddet meg på kort sikt, var etnisitetsseminaret 1967 hvor jeg fikk utnytte baggariseringsanalysen min. Et annet redningsstrå var at det første grunnfagskullet jeg skulle undervise, besto av en gruppe usedvanlig spennende studenter: Unni Wikan, Harald Tambs-Lyche, Erik Eriksen, Signe Nygård med flere.
LM: Darfur og Sudan la vel hovedgrunnlaget for din videre karriere, både med hensyn til empiriske og teoretiske temaer som du senere har fulgt opp, med hensyn til ditt engasjement i universitetssamarbeid, og i posisjoner du har innehatt?
GH: Disse tingene henger jo nært sammen. Mellom 1965 og 1985 var jeg engasjert i et mangfold av aktiviteter fra anvendt arbeid for ulike bistandsorganisasjoner (FAO, ILO, Verdensbanken, Røde kors, Kirkens Nødhjelp, IFAD); til undervisning ved University of Khartoum (UofK); til grunnforskning (forskningsrådet); til ledelse av et felles UofK/UiB/Norad-finansiert forskningsprosjekt. Disse engasjementene hadde en nær tilknytning i den forstand at jeg brukte mer grunnlagsorientert forskning til å prøve ut mine perspektiver for praktiske formål, samtidig som jeg brukte erfaringer fra det praktiske arbeid som kilde til å klargjøre svakheter i mine teoretiske perspektiver. Ikke minst fant jeg samarbeid med studenter i felten meget stimulerende.
LM: La meg her skyte inn en kommentar: Det var vel særlig en person på UofK som kom til å bety mye for deg?
GH: Som jeg har nevnt, kom min første jobb i FAO og amanuensisstilling ganske tilfeldig. Jeg kan ikke si at jeg følte meg særlig vellykket i noen av disse posisjonene. Hver forelesning følte jeg som et nederlag, og jeg kastet nokså systematisk mine notater i bosskurven. Min faglige produktivitet lå langt under de krav jeg hadde til meg selv, og forsterket mine periodiske depresjoner. I 1971 var jeg bestemt på å slutte ved universitet, men ble overtalt av vår første sudanske doktorgradsstudent, Abdul Ghaffar, til å ta permisjon uten lønn fra UiB og ta jobb på UofK til lokal lønn. Jeg hadde først møtt Abdul Ghaffar i 1969 da jeg bodde på ungdomsherberget i Khartoum, hvor han jobbet under sine MA-studier ved UofK. Etter mange diskusjoner i mangotrærnes skygge spurte han om muligheter for Ph.D. i Bergen. Fredrik støttet dette. Abdul gamblet på Bergen i stedet for Oxford, mens jeg gamblet på UofK. Jeg fikk med meg Randi og våre to barn. Det var ingen dans på roser, men jeg hadde usedvanlig spennende studenter, og samarbeidet med dem ga meg mer selvtillit. Siden formulerte Abdul Ghaffar og jeg savanneprosjektet, som brakte deg til Sudan. Vi har jevnlig hatt personlig kontakt siden den tid, men faglig har det siden 1986 hovedsakelig vært deg selv og andre i bergensmiljøet som har vedlikeholdt sudankontakten.
I forbindelse med mitt UofK-engasjement vil jeg nevne en begivenhet som fikk stor betydning for meg. I en selskapelig anledning møtte jeg lederen for et regionalt utviklingsprosjekt i Sør-Darfur. Han tilbød meg et halvt års lønn og jeg gikk med på dette forutsatt at lønnen var på samme lave nivå som jeg hadde på UofK. Siden lønnen var så lav, fikk jeg frihet til å gjøre stort sett hva jeg ville. Det var en fantastisk spennende tid i samarbeid med unge prosjektmedarbeidere – særlig en som drev med husdyrhold og en som drev med økonomisk geografi. Langt på vei fikk vi her formulert et opplegg som på mange måter liknet på hva Ottar Brox kaller generativ planlegging. Det burde være unødvendig å si at når dette kom til de store internasjonale finansieringsinstitusjoner, så ble opplegget snudd på hodet og restrukturert etter snevre bedriftsøkonomiske lønnsomhetskalkyler, hvilket ble en medvirkende faktor til den konflikt vi har sett i Darfur de siste tiår.
LM: La oss nå gå tilbake til viktige forskningstema som løp ut av Sudan-engasjementene. Vi har allerede vært inne på etnisitetsproblematikken, og den har du jo fulgt opp både i og utenfor Sudan.
GH: Etnisitetsseminaret vi hadde i 1967 ble et viktig bidrag til teoretisering omkring etnisitetsproblematikk: Å studere etnisitet ved å fokusere på én gruppe er som å klappe med én hånd. Dette arbeidet som ledet inn i problematikken om etnisk identitet kan best forstås som primordialt gitt eller som instrumentelt skapt. Det primordialt gitte antas å ha lange historiske røtter som gir næring til kulturelle verdier som fostrer dyp følelsesmessig identifikasjon med en spesifikk etnisk gruppe, for eksempel ideer om blodsbånd, religion, språk og skikker.
Fur-bønder som av økonomiske grunner fant det lønnsomt å investere i kveg; som av økologiske grunner praktisere nomadiske vandringer; som av politiske grunner søkte innlemmelse i en baggara-gruppe og som av assimileringshensyn identifiserte seg som baggara, og gradvis opptok kulturelle trekk assosiert med baggara-kulturen var så åpenbart påvirket av strategiske hensyn at det lå i kortene at jeg skulle orientere meg mot en instrumentell tilnærming.
Da jeg senere i begynnelsen av 1980 årene gjorde feltarbeid blant santalene i Sør-Asia lå min fur–baggara-erfaring i bakhodet, og jeg søkte etter tilfeller av identitetsskifte. Det fant jeg tynt lite av. Hva jeg fant var en enorm understrekning av etnisk tilhørighet. Selv om santalene hadde en stigmatisert identitet og selv om omvendelse til islam var en realistisk mulighet, fant jeg få tilfeller av identitetsskifte, selv om det kulturelle innholdet i santal-identitet ble påvirket av innflytelse utenfra, særlig kristen misjonering. Jeg fant et mangfold av myter som understreket at santalene hadde en opprinnelse forskjellig fra andre grupper, og et mangfold av ritualer som understreket verdier knyttet til det å være santal. Santalarbeidet ledet til spørsmål om hvorfor det var så lite som syntes å stå på spill i et fur-identitetsskifte. Dette ledet meg til å gå tilbake og reflektere over symbolene fur bruker for å uttrykke sosial tilhørighet og hvorfor disse har så liten gjennomslagskraft når det gjelder betydningen av etnisk tilhørighet. Solidaritet er et sentralt anliggende blant fur, men det er ikke solidaritet mellom fur som understrekes i deres symbolverden. I denne symbolverden står Bora Fatta (morsmelk) sentralt som kilde til konstruksjon av et rikt sett av metaforer og metonymer som står for kontrasterende kvaliteter i mellommenneskelige relasjoner: solidaritet versus tvil om solidaritet versus fiendskap. Dette symbolspråket tar mor–barn-relasjonen som prototype på ubetvilelig solidaritet i kontrast til «heks» som prototypen på ubevisst forrederi i nære relasjoner, og i kontrast: drap som prototypen på konflikt. Disse kontrasterende kvaliteter uttrykkes i et mangfold av ritualiserte handlinger og assosieres med fargekontrastene hvitt, svart og rødt. Dette symbolkomplekset fostrer ikke solidaritet mellom fur i kontrast til andre etniske grupper. De andre som er en trussel, er ens naboer, ja, til og med ens slektninger.
I de senere år har jeg arbeidet i Kina og har blitt opptatt av den kinesiske stats etniske politikk. Den er i hovedsak basert på Stalins nasjonalitetsteori. I virkeligheten var det ytterst få etniske grupper som samtidig tilfredsstilte hans fire kriterier (felles territorium, felles språk, samme type økonomi, samme psykiske konstitusjon manifestert i kulturelle likheter). Den kinesiske stat fant det derfor mest politisk-administrativt hensiktmessig å slå flere grupper sammen i såkalte nasjonaliteter som formelt fikk et visst selvstyre, men som i realiteten var strengt kontrollert av det sentrale kommunistparti. I tillegg søkte den kinesiske stat å rangere de ulike nasjonaliteter som tilhørende ulike evolusjonsstadier i henhold til Morgan og Engels’ utviklingsteorier. Den dominerende Han-kinesiske majoritet (92 %) er på topp, mens matrilinjære grupper som mosuo er på bunnen nærmest det primitive promiskuitetstadium. Fra Maos kulturrevolusjon til i dag har statens relasjon til etniske grupper variert fra en politikk med undertrykkelse av all kulturell egenart, til dagens politikk, hvor staten eksplisitt overkommuniserer etniske kuriositeter (hustyper, klesdrakt, smykker, danser, ritualer etc.) for å tiltrekke seg turister. Etnoturisme har blitt stor business særlig i Yunnan, og man finner de merkeligste utslag av statsorganiserte konstruksjoner av «etnisk kultur», hvor man spiller på det eksotiske så vel som det seksuelt pirrende i andre gruppers mindre strenge seksualmoral. Når jeg i lys av dette ser tilbake på mitt fur-arbeid, er det klart at denne makropolitiske dimensjon også påvirket etniske prosesser i Darfur, med statens økende betydning for fordeling av ressurser innen landet.
LM: Ditt etnisitetsstudium ble nært knyttet til et annet tema du har arbeidet mye med, nemlig pastoralisme.
GH: I mitt Darfur-arbeid hang disse temaene nært sammen. Mitt engasjement i dette tema løp både ut av min fasinasjon av baggara-nomadene og av et annet av Fredriks arbeider, Nomads of South Persia.
I arbeidet med å forstå hvordan økologisk stabilitet i en situasjon med individuell utnyttelse av felles beite kunne vedlikeholdes over tid identifiserte Fredrik to balanser som forhindret at fellesressursen ble undergravet: en balanse på husholds mikronivå og en balanse på beitets regionale makronivå. Med demografisk vekst på makronivå og husholdenes akkumuleringsstrategier på mikronivå leder økende beiteknapphet til at avkastningen per husdyr minker, hvilket innebærer at hvert enkelt hushold må ha flere dyr for å overleve. Følgelig vil flere hushold falle under levedyktighetsgrensen og vil enten dø av sult eller tvinges inn i andre yrker. Denne brutale mekanismen var altså en mekanisme for økologisk stabilitet. Under spesialisert husdyrproduksjon er disse to balanser tilstrekkelig til å forhindre overutnyttelse av beiteressursene. Det var forholdet mellom disse to balanser Hardin ikke fanget inn i sin formulering av allmenningens tragedie.
Disse innsikter påvirket min forståelse av pastorale tilpasninger i Darfur. Her fant jeg imidlertid at det var tilleggsfaktorer som virket imot avskallingsmekanismene blant baggara-nomadene, nemlig at marginale hushold hadde anledning til å vedlikeholde sin levedyktighet ved inntekt fra andre inntektskilder, for eksempel jordbruk eller arbeidsvandring. De fleste pastoralister er selvfølgelig klar over at et voksende antall hushold som utnytter et begrenset beiteområde vil få konsekvenser for beiteproduktiviteten. I Darfur fant jeg at mange pastorale grupper forsøkte å takle dette problemet ved etablering av lokale beiteinnhegninger hvor antall dyr som sesongmessig kunne utnytte dem ble begrenset. Denne løsning førte imidlertid til at mange hushold fikk begrenset sin adgang til beite, og ledet derfor ofte til konflikter. Jeg så det som en viktig planleggingsutfordring å søke etter organisatoriske løsninger hvor slike økologisk «fornuftige» lokale tiltak kunne samordnes med andre tiltak som kompenserte «taperne» i det pastorale «spillet». Hvis man ikke finner slike løsninger, finner man vanligvis at den økologiske forverring fremskyndes. Alternativt finner man at en annen «tradisjonell» løsning forhindrer dette, nemlig lokal krigføring. Det var under mitt arbeid blant pastorale folk hvor statsmakten var svak (Sør-Sudan, Etiopia og Øst-Afrika) at jeg innså den økologiske betydning av krigføring. Ser man på denne militærteknologiske dimensjonen i et kulturhistorisk perspektiv, får man et inntak til å forstå mange dramatiske sosio-kulturelle omveltninger som har funnet sted fra tidlig indoeuropeiske ekspansjon fra sentralasiatiske steppeområder, til hunnernes og mongolenes senere ekspansjoner innen samme økologiske sone, og til arabiske migrasjoner til Nord-Afrika. Hvor konsekvensfylte slike militærpolitiske pastorale ekspansjoner ble, var imidlertid i vesentlig grad avhengig av utvikling av politiske institusjoner med potensial til å organisere større befolkninger (pastorale så vel som ikke-pastorale) i relativt stabile enheter; og ikke minst av utvikling av religiøs eller ideologisk legitimering av slike institusjoner.
LM: Jeg synes dette antyder at du tidlig var påvirket av et annet perspektiv hvor bergensmiljøet gjorde et viktig bidrag, nemlig skalaproblematikken.
GH: Den empiriske verden jeg ble eksponert til i Darfur viste tydelig at man ikke kunne forklare lokale sosio-kulturelle former bare ut fra lokale forutsetninger. Produksjonsbeslutninger i jordbruket var påvirket av tilbuds- og etterspørselskrefter som var av nasjonal og til og med internasjonal dimensjon, fremveksten av en lokal utdannet elite og dens politiske aktiviteter var uforståelige hvis de ikke ble sett i kontekst av den politiske situasjon på statsnivå, politisk mobilisering var ikke bare påvirket av økonomisk posisjon og etnisk tilhørighet, men også i høy grad av tilhørighet til ulike islamske grupperinger/sekter/brorskap som Ansar, Khatmiya og Tiyania. Tilhørighet til slike bevegelser forbandt enkeltindivider i globale nettverk som kunne strekke seg fra Marokko, til Libya og til Nildalen, og selvfølgelig til Mekka. De perspektiver som Fredrik og Reidar utarbeidet for analysen av samspillet mellom interaksjonssystemer av ulik skala stimulerte meg sterkt i mine senere arbeider i Sudan, kanskje først og fremst i mine bidrag til ILOs Employment mission. Det var særlig den økonomisk-politiske dimensjon jeg var opptatt av, og her ble jeg påvirket av perspektivet på dual økonomi som Ottar Brox utarbeidet på bakgrunn av sitt New Foundland-arbeid. Jeg utnyttet også dette i mine arbeider for IFAD i Mosambik og Botswana. Etter hvert ble jeg opptatt av hvordan globale dimensjoner i samspillet mellom interaksjonssystemer hadde vokst frem over tid. Med utgangspunkt i utviklingsoppdrag i Sør-Jemen og på Maldivene publiserte jeg noen tidlige artikler om Hadramaut-folkenes rolle i globaliseringsprosesser i Det indiske hav fra Java til Mosambik. I oppfølgningen av disse prosesser har du selv spilt en hovedrolle. I den senere tid har jeg vært mest opptatt av globaliseringsprosesser i Sørøst-Asia og i Kina.
LM: Denne spennvidden i dine interesser for distribusjonen av menneskelige livsformer i tid og rom kommer vel best til uttrykk i verdenshistorien du skrev sammen med Randi?
GH: Dette var et fantastisk utfordrende arbeid hvor vi levde med valium og Mogadon som hoveddiett i ett år. Det var så mange spennende spørsmål som reiste seg i forsøket på å forstå noen fragmenter av hvordan et så utrolig vesen som mennesket kunne vokse frem fra noe som ikke var menneskelig. Jeg hadde jo hatt en interesse for dette helt siden boken Ola og eventyret om dyrene, men nå måtte vi etter kontrakt levere kapittel for kapittel med korte mellomrom. Et vanskelig problem var å finne en formidlingsstil som gjorde vår argumentasjon tilgjengelig for den «opplyste allmennhet», samtidig som den faglig holdt mål og helst var i forkant. Forlagets konsept for verket passet oss utmerket – for beskrivende trekk kunne vi bruke billeder, for metodiske og teoretiske poenger kunne vi bruke såkalte «ruter», mens den løpende tekst kunne være empirisk problematiserende. Vår intensjon var å få leserne til å undre seg over det som denne merkelige arten over tid hadde etterlatt seg, og så gjøre rede for hvordan ulike teorier i naturvitenskap, språkforskning og samfunnsvitenskap kunne gi begrunnede (men foreløpige) «svar» på undringen over de spinkle arkeologiske rester mennesket har latt etter seg. Allmenne spørsmål om familie, makt, språk, religion, kunst, krig og kjønnsdifferensiering ble diskutert i forhold til tilgjengelig arkeologisk materiale. Med det som utgangspunkt søkte vi å gi en oversikt over prosesser som har ledet til ulik sosio-kulturell utvikling i Jordens regioner.
LM: Nå har du stort sett diskutert hvordan dine tidlige Sudan-erfaringer påvirket din senere faglige utvikling, men den ga deg jo også en plattform for dine engasjementer i anvendt arbeid.
GH: Selv om jeg hadde fått litt mer selvtillit etter to år som lektor ved UofK, var forelesningssituasjonen fremdeles mitt store problem da jeg kom hjem. Derfor var jeg oppsatt på å følge opp det jeg hadde opplevd som en viss suksess i utviklingsarbeid. Høsten 1975 ble jeg forespurt om jeg ville lede den samfunnsvitenskapelige avdelingen ved International Livestock Centre for Africa (ILCA) i Addis Ababa, hvilket brakte meg til prosjekter i Etiopia, Mali, Nigeria og Kenya. Feltarbeid i disse landene ga meg et utvidet perspektiv på dynamikken i pastorale savannetilpasninger. Her samarbeidet jeg med økologer, husdyrspesialister og økonomer. Det var særlig relasjonen til økonomen Hans Jahnke (stesønn av James Joyce) som ble viktig. Han satte meg på sporet av en japansk økonoms (Nakajima) sterkt formaliserte fremstilling av implikasjonene av premisser i Chayanovs teori, hvilket fikk meg til å innse at antropologers bruk av Chayanov stort sett resulterte i reifiseringer, nettopp fordi så mange av oss glemmer å kontekstualisere hvordan «objektive» sosio-kulturelle prosesser påvirker folks balanser mellom subjektive opplevelser av slit og nytte. Sahlins reanalyse av Mary Douglas’ Lele- og Bushong-materiale er et godt eksempel på hvordan dette kan gjøres. To års permisjon fra UiB for å arbeide ved ILCA var nyttig, men ikke så spennende at jeg ville si opp jobben ved UiB. Jeg dro derfor tilbake til UiB høsten 1977, men fortsatte mitt engasjement i utviklingsarbeid særlig i samarbeid med CMI i prosjekter for ulike bistandsorganisasjoner, for eksempel IFAD i Botswana, Somalia, Mosambik, Sør-Jemen, Bhutan og Sudan. Mitt samarbeid med CMI ledet til at jeg i 1980 søkte avskjed fra UiB for en heltidsstilling på CMI. På CMI engasjerte jeg meg i de påfølgende år i et flerfold av prosjekter: landsbyøkonomi i Bangladesh; småbønder i Bihar, skogsbruksprosjekt i Sudan, repatriering av Kampuchea-flyktninger av thaiopprinnelse til Thailand. Det som ble vendepunktet i min oppfatning av utvik-lingsprosjekter, var erfaringer fra et ILO-oppdrag på Maldivene. Dette gjorde meg mer og mer betenkt over bistandsarbeid – ikke først og fremst over sløsingen med ressurser, men over at innsatsen ofte hadde større negative enn positive konsekvenser.
Det ble tydelig for meg at bistandsorganisasjoner i stor grad levde av å selge et image som leverandører av gode gjerninger til dem som led nød. Dette imaget påvirket pengestrømmene til organisasjonene (private så vel som statlige og internasjonale). Bistandsorganisasjonene blir pengeinntjeningsorganisasjoner. Et viktig aspekt ved bistandsarbeid er å ha ansatte som er gode «aid-pushers» – som har evne til å overtale mottakerlandenes myndigheter til å godta prosjekter. Det er opplagt at personell i statsadministrasjonen ser seg tjent med dette. Problemet er at når mottakerlandet tilpasser seg pengestrømmene som flyter igjennom nyåpnede «pipelines», så er sjansen stor for at man undergraver institusjonelle forutsetninger som allerede måtte finnes til å mestre krisesituasjoner. Derved er det nok ofte slik at mottakerlandene blir «aid-addicted». Det samme er selvfølgelig tilfelle med oss som er engasjert på høye lønninger i «aid-pushing business», som byråkratiseres og vokser i størrelse. Stabsekspansjon og stabsvedlikehold blir stadig viktigere anliggender. Det blir etter hvert slik at «den gode hensikt helliggjør de avhengighetsskapende konsekvenser». Dette forhinder ikke at jeg har den største respekt for det oppofrende engasjement til mange individuelle bistandsarbeidere, og heller ikke til det bidrag de kan gi i umiddelbar nødhjelp.
Denne innsikt var bakgrunnen for at jeg bestemte meg for å søke tilbake til UiB da det kom et professorat i såkalt utviklingsantropologi. For meg var dette en måte å løsrive meg fra oppdragsforskningen på, mens jeg tror UiB mente det var nettopp det jeg skulle engasjere meg i. Min løsning på denne motsetningen var å engasjere meg på en litt annen og mindre inntektsbringende måte enn det jeg tror UiB-ledelsen ønsket, nemlig undervisning for studenter fra ikke-europeiske land.
LM: Her kommer vi igjen tilbake til dine tidligere erfaringer fra Sudan. Du har jo allerede understreket hvilket utbytte du hadde av ditt engasjement på UofK og hvordan dette ledet til tverrfaglige samarbeidsprosjekter.
GH: Samarbeid med naturvitere, særlig økologer, hadde jeg helt siden 1965 vært opptatt av, likeledes samarbeid med ulike samfunnsforskere (økonomi og statsvitenskap). Min interesse i humanistiske fag ledet etter hvert også til viktige kontakter på dette området. Under mitt feltarbeid i 1969 møtte jeg en ung engelsk historiker, Sean O’Fahey, som studerte fur-sultanatets historie og som jeg derfor hadde overlappende interesser med. Med støtte fra Fredrik, ble O’Fahey engasjert på Historisk institutt ved UiB, hvor han har spilt en hovedrolle i etableringen av afrikansk og islamsk historie. En ung språkforsker, Robin Thelwall, som drev med studier av ulike språk i Darfur kom også til å spille en viktig rolle for meg og stimulerte meg til å ta opp mer sosio-lingvistiske aspekter ved etnisitetsprosessene. Flere av verdens mest kjente arkeologer kom jeg i kontakt med gjennom Randis arbeid i Sudan og andre steder.
Ut fra mine erfaringer i samarbeid med humanister og naturvitere deler jeg helt det perspektiv som Roy Rappaport senere formulerte som følger: «Two traditions have proceeded in anthropology since its inception. One objective in its aspirations and inspired by the biological sciences seeks explanation and is concerned to discover causes, or even, in the view of the ambitious, laws. The other, influenced by philosophy, linguistics and the humanities, and open to more subjectively derived knowledge, attempts interpretations and seeks to elucidate meanings» (Rappaport 1994).
Denne type perspektiv lå bak ideen som Abdul Ghaffar og jeg formulerte i savanneprosjektet. Som et element i utbyggingen av samarbeidet mellom UofK og UiB fikk jeg i 1973, på grunnlag av en mer uformell avtale Fredrik hadde inngått åtte år tidligere, etablert en mer formalisert avtale om samarbeid mellom de to universiteter. Dette innebar blant annet at vi skulle fremme utveksling av studenter og stab. Viktig for dette var at Gunnar Sørbø etterfulgte meg med ett års engasjement som universitetslektor ved UofK og senere engasjerte seg i neste fase av savanneprosjektet. Et viktig skritt i den videre utvikling av dette prosjektet var utvidelsen av prosjektområdet til Rødehavsfjellene, der du selv spilte hovedrollen.
Omtrent samtidig med savanneprosjektet trakk jeg et par yngre norske (Frode Storås og Erik Eriksen) og et par sudanesiske studenter inn i Øst-Equatoria-prosjektet under Kirkens Nødhjelp. I min tid på ILCA ga Johan Helland på bakgrunn av sine studier blant Borana-folkene i sør Etiopia viktige bidrag til min forståelse av variasjoner av pastorale tilpasninger. Det samme gjorde Frode Storås i Turkana-prosjektet, som jeg hadde etablert i samarbeid med University of Nairobi. En interessant variant av savanneproblematikken fikk jeg i forbindelse med veiledning av Eyolf Jul-Larsens i hans feltarbeid blant bozo-fiskere i Nigers innlandsdelta i Mali.
Det var erfaringer fra disse tidlige samarbeidsprosjektene jeg fulgte opp da jeg vendte tilbake til UiB i 1989. I samarbeid med Om Gurung og Prem Khatry etablerte jeg det såkalte Tribhuvan University (TU) – UofB Human Ecology-program i Nepal. Ved TU var situasjonen fullstendig forskjellig fra ved UofK. Her hadde man 1300 MA-studenter i antropologi spredd på flere campuser rundt om i landet og med kontorer og forelesningsrom som mest liknet på hønsehus. I tillegg var TU sterkt politisert med patron–klient-relasjoner fra studenter, til stabsmedlemmer, til partipamper, og helt til regjeringsnivå. Med nokså ukonvensjonelle og til dels kontroversielle løsninger fikk vi ganske frapperende gode resultater både i antall nepalesiske grader avlagt ved TU, i kopling mellom nepalesiske og norske studenter, og i samarbeid med ulike disipliner. Siden 2000 har det vært geografi ved Tor Aase og botanikk ved Ole Reidar Vetaas som har ført UiB samarbeidet videre, mens Magnus Hatlebakk ved CMI har hatt et tungt engasjement på økonomisiden.
Fra erfaringer i samarbeid med UofK og TU fikk jeg ideen om å etablere et toårig M.Phil.-kurs i antropologi ved UiB, hvor studenter fra ulike universiteter utenfor den vestlige verden kunne få grundigere utdannelse i antropologi. Her tok jeg hvert annet år opp ti–tolv studenter (fra universiteter hvor jeg allerede hadde gode kontakter) til ett års kursstudium i Bergen, et halvt års feltarbeid i hjemlandet og et halvt års avhandlingsarbeid. Jeg besøkte alle studentene i deres feltarbeid. Med studenter fra ulike land (Kina, Bangladesh, India, Nepal, Sudan, Etiopia, Uganda, Mosamik og Columbia) var disse feltbesøkene usedvanlig givende for meg, men selvfølgelig også krevende, kanskje særlig under skrivefasen, hvor studenter med en enormt variert akademisk og kulturell bakgrunn skulle ferdigstille en avhandling på norsk MA-nivå. Etter seks år var jeg fullstendig utkjørt og andre har etter den tid ført opplegget videre innen nye rammer.
I de siste fem år har jeg vært engasjert i et felles ettsemesters kinesisk–norsk BA-kurs ved Fudan University i Shanghai (fokusert på globaliseringsproblematikk) og ved Yunnan Nationalities University i Kunming (fokusert på etnisitetsproblematikk). Et viktig aspekt ved disse kursene har vært at par bestående av en kinesisk og en norsk student skal skrive et felles feltessay fokusert på kursenes problematikk.
LM: Denne livsløpsskissen tyder på en målrettet linje i din karriere?
Det kan jo se slik ut. Imidlertid var ikke denne linjen intendert, men et resultat av hvordan jeg fomlet meg frem – fomlingen var ikke tilfeldig, men motivert av interesser, av evne til å se nye muligheter, og av en kanskje uansvarlig villighet til å ta risikoer. På mange trinn i min karriere hadde jeg et mangfold av valgmuligheter som kunne ha ledet min karriere i helt andre retninger, med helt andre menneskelige og faglige konsekvenser.
LM: Din faglige fomling var vel også stimulert av inspirasjon fra ulike forskere?
Selv vil jeg plassere meg i tradisjonen fra Weber og hans forsøk på å klargjøre ontologiske og epistemologiske problemer i studiet av sosio-kulturelle fenomener. I denne sammenheng ble jeg særlig stimulert av Bateson, Leach og Fredrik. I senere tid har særlig Lakoffs og Johnsons kognitive studier og Fredriks bidrag til analyse av kunnskapstradisjoner inspirert meg.
LM: OK, Gunnar. Vi får tenke på å gjøre oss ferdige. Kan vi slutte med en gammeltestamentlig profeti? Om faget inn i fremtiden? Blir det mer bindestreksantropologi? Eller vil vi greie å holde faget samlet rundt noen kjernemålsettinger som også fremtidige generasjoner av antropologer må forholde seg til? Hva tror du?
GH: For å komme med noen tanker om dette, må man forsøke å se det i større universitets- og samfunnsmessige sammenhenger. Jeg frykter at den byråkratiske Leviatan i stadig økende grad vil forme fagets fremtidige utvikling og anvendelsen av dets faglige innsikter. Den forflatende og korrumperende effekt av «søknadologien» og belønningsmidler burde være åpenbar. I dag blir vi disponert til å utøve en nærmest foucaultiansk selvkontroll over vår tenkning og virksomhet slik at den tilsvarer den kontroll byråkratiet søker å fremme. Vi blir forskerbyråkrater – vi formes etter strukturen i det byråkrati vi er blitt en del av, samtidig som personell i byråkratiet i økende grad påtar seg oppgaver det burde være forskersamfunnets oppgave å ivareta. Jeg frykter vi har, som Hylland Eriksen har sagt, skapt et universitet etter modell av en pølsefabrikk. Vi risikerer at byråkratiet setter kriterier for god forskning, at det belønner forskere som tilfredsstiller byråkratiets kriterier, og at det faktisk også påvirker hvem som får ansettelse etter disse kriterier. Dette er en profeti som jo ikke er ny, men som har blitt påpekt av en rekke forskere, som Weber, Barth, Berger og Marilyn Strathern.
Fristelsen til å satse på bindestreksantropologi er stor fordi dette kan gi overbevisningskraft i argumentasjon for flere stillinger fra det byråkratiske maktapparat. Faren for at dette leder til faglig oppsplitting og fragmentering er åpenbar. Hvordan finne en balanse mellom behovet for å hente inspirasjon fra overlappende disipliner og behovet for å utvikle det som er antropologiens kjernemålsetning, nemlig søken etter sammenhenger i de mangfoldige livsverdener mennesker på ulike steder og til ulike tider har skapt?
Mennesket er homo faber, homo ludens, homo economicus, homo politicus, etc. men først og fremst homo symbolicus og homo reciprocans. Det er studiet av sammenhenger som skapes i menneskets symbolproduksjon og sosialt forpliktende aktivitet som utgjør vår kjernemålsetning. Innen kulturelle konstruksjoner av mening og sosial forpliktelser opererer vi imidlertid også som homo economicus i den forstand at vi i vår interaksjon innretter oss på grunnlag av vurderinger av tap og vinning ved alternative allokeringer av tid og materielle ressurser, hvilket vi også kan uttrykke med det utskjelte ordet «nyttevurderinger». Spørsmålet er: Hva oppfatter vi som «nytte»? En god vin, en narkorus, sex, en fjelltur, religiøs opplevelse av nærværet av det guddommelige, samvær med familie og venner, tilfredsstillelsen ved å være engasjert i et meningsfylt arbeid, mer penger i banken, flere materielle varer etc.? Fra våre studier av hvordan folk tar beslutninger om disponering av tid og ressurser i ikke-kapitalistiske samfunn er vi blitt oppmerksomme på hvordan såkalte sfærebarrierer (av moralske verdier og sosiale sanksjoner) kanaliserer folks «nyttevurderinger» for realisering av ulike ikke-sammenliknbare mål. Ved etablering av kapitalistiske spilleregler brytes gradvis sfærebarrierer ned, slik at «nytten» av flere og flere ulike ting og handlinger kan uttrykkes i et felles mål: penger. Allerede i 1844 hadde Marx noen interessante tanker om dette: «If money is the bond binding me to human life, binding society to me, binding me and nature and man, is not money the bond of all bonds? Can it not dissolve and bind all ties? Is it not, therefore, the universal agent of divorce? It is the true agent of divorce as well as the true binding agent – the [universal] galvano-chemical power of society» (Marx 2007). Mine sosiale relasjoner knyttes som pengebånd og avsluttes når dette båndet knyttes opp, det vil si: min identitet konstitueres av det mine penger kan kjøpe – ektefeller, elskere/inner, politisk innflytelse, eiendom, rang, ære, anseelse etc. Penger blir livets mål – det er penger som gir oss «frihet» til å velge «nytte» i et mangfold av former som sfærebarrierer tidligere gjorde umulig. I dag har vi et gigantisk kulturproduserende apparat (fra reklame til underholdningsindustriens tidtrøytemaskin, og til store deler av den økonomiske vitenskap) som anvendes både til å indoktrinere ideer om penger som livets mening, til å legitimere de kapitalistiske spilleregler og til formulering av rammevilkår på statsnivå og strategier på bedriftsnivå, som fremmer materiell «nyttemaksimering». Det er vanskelig å forstå hvordan et slikt system på makronivå kan vedlikeholdes uten kontinuerlig vekst i materiell produksjon med de økologiske kostnader dette har. Den meningstomme «rasjonalitet» dette systemet fremmer, er det rimelig å se i sammenheng med økende «sivilisasjonssykdommer» som alkoholisme, narkotikabruk, «stress» og psy-kiske lidelser, etc. Som homo reciprocans søker vi å motvirke fremmedgjøringen ved mobilisering av engasjement i «bevegelser» av forpliktende tilhørighet, en tilhørighet som får overbevisningskraft ved meningen homo symbolicus makter å formulere. I dette spenningsfeltet gis det et stort spillerom for homo politicus, som kan spille på koplinger mellom religiøs eller ideologisk tilhørighet og kampen om fordelingen av materielle ressurser – koplinger som kan få fundamentale konsekvenser for våre «liberale» verdslige samfunn og for fremvekst ideologisk politiske blokkdannelser (Huntington, Kaufmann). For ikke å snakke om hva slags mennesker vi blir når homo ludens fra barndommen av stort sett får utfolde seg i ensom interaksjon med en elektronisk maskin eller i opplevelsesparkenes organiserte «fornøyelser». Heldigvis har vi fremdeles sporten, dansen og «kunsten». Kanskje er det håp for en kreativ og konstruktiv homo faber. Jeg frykter imidlertid at det er homo bureaucraticus som i økende grad styrer hvordan vi ser verden og hvordan vi organiserer vår livsverden. Når jeg ser det engasjement som utvises i universitetets tredemølle når det gjelder rapporteringer, komitéarbeid, søknader, evalueringer etc. innser jeg dybden i Camus’ siste setning i Myten om Sisyfos: «Man må anta at Sisyfos var lykkelig».
Leif Manger
professor
Haaland-publikasjoner som angår temaer i teksten:
ETNISITET Economic Determinants in Ethnic Processes. I Barth, F.: Ethnic Groups and Boundaries. Oslo:
Norwegian University Press. 1969 Nomadization as an Economic Career among Sedentaries in the Sudan Savanna Belt. I
Cunnison, I. og James, W.: Essays in Sudan Ethnography. Festschrift presented to
Evans-Pritchard. London: C. Hurst & Company. 1972 Ethnic Groups and Language Use in Darfur. I Thelwall, R.: Aspects of Language in the Sudan.
Occasional Papers in Linguistics and Language Learning, nr. 5. The New University of
Ulster. 1978 Øl og morsmelk (Beer and Mother’s Milk) Norsk Antropologisk Tidsskrift, nr. 1. Oslo 1990 Cultural Content and Ethnic Boundaries. The Ecology of Choice and Symbol. I Grønhaug,
Haaland og Henriksen: The Ecology of Choice and Symbol Alma Mater. Bergen. 1991 The Darfur Conflict in evolving Politico-economic and socio-cultural contexts. In The
international Journal of Diversity in Organizations, Communities and Nations. Vol V.
2006 Globalization of Interaction Systems and the Culture in Ethnicity. In The international Journal
of Diversity in Organizations, Communities and Nations, 7, nr. 5. 2008 With Wu Yunchuan: From House structure to Gender relations: Exploring the Na (Mosuo) of
Yunnan Province, China. Dhaulagiri Journal of Sociology and Anthropology, 3. 2010 Rethinking Ethnicity: From Darfur to China and back. Khartoum. Under utgivelse Commodification of Ethnicity. Under utgivelse PASTORALISME OG ØKOLOGI Pastoral Systems of Production. I O’Keefe og Wisner: Landuse and Development.
International African Institute. London. 1977 Pastoral Development Programs and Anthropological Information Feedback in East African
Pastoralism. ILCA. Addis Ababa. 1978 McCown, R., Haaland, G. og deHaan, K.: Interaction between Cultivation and Livestock
Production in Semi-arid Africa. I Hall, A., Cannell, G.H., og Lawton, H.W.: Agriculture in
Semi-arid Environments. Ecological Studies, nr. 34. Berlin: Springer Verlag. 1979 Problems of Savannah Development: The Sudan Case. Occasional Papers No 19.
Department of Social Anthropology. Universitetet i Bergen Pastorale samfunn og utnyttelsen av fellesresurser. I Stenseth, Tranden og Kristiansen:
Forvaltningen av våre fellessresurser. Oslo: Ad Notam forlag. 1991 Økologiske perspektiver i sosialantropologien. I Semb-Johansson A., Lund Hansen, J. og
Mysterud, I.: Bred Økologi. Oslo: Cappelen. 1993 Nature, Culture and Society. I Chaudhury, Aaase og Vetaas (red.): Vegetation and Society in
Nepal. Kathmandu. 2002 From Nepali hill farmers to business managers in Thailand: Explaining causes in evolving
contexts» I Walters, B. B., McCay, B. J., West, P. og Lees, S.: Against the Grain: The
Vayda Tradition in Human Ecology and Ecological Anthropology. AltaMira Press,
Lantham, MD. 2008. Pastoral People in a Globalizing world. I Hafsaas og Tsakos: Connecting South and North.
Bergen: Bric. 2010
GLOBALISERING OG DUAL ØKONOMI Økonomisk vekst og sosial forandring (Economic Growth and Social Change).
Statsøkonomisk Tidsskrift Hefte 4. 1964 Dualistic Development: Issues for Aid Policy. I Parkinson, J.: Poverty and Aid. Blackwell. 1983 The Global Context of Economic and Political Development in South Yemen I & II. Journal of
Social Studies, nr. 28 og nr. 32. Dhaka. 1985–1986 (foreligger også som “Derap
publication no 191. Bergen : Chr. Michemsens institutt. 1985.) Centralized Political Systems and the Evolution of Socio-economic Dualism in the Maldives.
Journal of Social Studies, nr. 38. Dhaka 1987 Aid and Sustainable Development in a Dual Economy. Forum for Utviklingsstudier, nr. 1 Oslo
1990 KULTURHISTORIE Med Randi Haaland: Who Speaks the Goddess’s Language? Norwegian Archaeological
Review, 28, nr. 2. 1995 Med Randi Haaland: Levels of meaning in Symbolic Objects. Cambridge Journal of
Archaeology, 6, nr. 2. Cambridge. 1996 Med Randi Haaland og Suman Rijal: The Social Life of Iron. Anthropos, 97: 35–54. 2002 Thor Heyerdahl. I Norsk Biografisk Leksikon. 269–273. 2002 Med Randi Haaland og Data Dea: Furnace and Pot: Why the iron smelter is a big pot maker.
A case study from South-western Ethiopia. I Festschrift to Professor John Alexander,
Cambridge. 2004 Med Randi Haaland og Data Dea: Smelting iron. Caste and its symbolism in South-western Ethiopia. I Insoll, T. (red.): Beliefs in the Past. British
Archaeological reports. Oxford. 2004 Med Randi Haaland: God of war, worldly ruler, and craft specialists in the Meroitic Kingdom
of Sudan: Inferring social identity from material remains. Journal of Social Archaeology,
4. Sage. 2007 Med Randi Haaland: Craft specialization, caste identities and political centralization: On the
use of Anthropological perspectives in reconstructing archaic forms of economic
organization. I Prescott et al. (red.): Festschrift to Lotte Hedeager. Universitetet i Oslos
årbok. 2008 Med Randi Haaland: Ritual Landscape. I Insoll, T.: (red.) The Oxford Handbook of the
Archaeology of Ritual and Religion. Oxford. 2011 Med Randi Haaland: Early Farming societies along the Nile. Oxford University Press. Under
utgivelse.
