Blikk fra felt, skrevet av Selma Øilo Tenold, masterstudent fra UiB.

Selv om feltarbeid for mange sees som et høydepunkt i graden, er det vanskelig å forstå hvordan man selv vil reagere på det å være flere måneder alene på feltarbeid. 

Personlig ser jeg tilbake på mine fem måneder i Uruguay med et smil om munnen. Selv om ikke alt gikk som forventet og møter ble avlyst hver gang det regnet, anser jeg feltarbeidet mitt som en suksess. I forkant av feltarbeidet hadde jeg kontakt med tre grupper bestående av menn som jobbet med likestilling gjennom å utfordre lokale maskulinitetsnormer. Jeg fulgte i hovedsak en av disse gruppene, i tillegg til flere mannlige informanter som tilhørte andre grupper, og kvinnelige informanter som var aktive i feministmiljøet. 

Jeg var også veldig heldig som fikk meg en god vennegjeng i løpet av den første måneden, som jeg møtte flere ganger i uken gjennom hele feltarbeidet. Hver onsdag hadde vi lunsjklubb der vi utvekslet uruguayanske og norske oppskrifter. Dermed hadde jeg ikke bare notatbøker fulle av data med meg hjem i bagasjen, men også en håndskrevet uruguayansk kokebok. Jeg var også heldig som fikk besøke familien og hjembyen til en av vennene mine. Å få venner mens jeg var på feltarbeid var noe som virkelig gjorde opplevelsen bedre. Vennene gjorde tunge dager litt lettere, og beriket min forståelse av den kulturelle og sosiale konteksten mitt tematiske fokus tok plass i.

I tiden etter feltarbeidet har jeg reflektert mye over hvordan feltarbeidet påvirket meg som person. Til tross for UiB sin gode veiledning og flere gode bøker på antropologisk metode, var jeg ikke forberedt på hvor mye det ville kreve av meg å være på feltarbeid. Jeg mener på ingen måte å si at feltarbeid har påvirket meg negativt, tvert imot har jeg lært masse om meg selv, antropologien og temaet. Samtidig, tror jeg ikke jeg var klar over hvor mye det “kostet” å være såpass delaktig i metoden og forskningen, både på godt og vondt. 

Det var ikke overraskende at et nytt land, nytt språk, ny mat og nye normer ville være krevende å bli vant til. Likevel, undervurderte jeg hvor slitsomt det var med mangel på rutiner, og en flytende og uklar overgang mellom feltarbeid og avslapping. Tanken på at materiale jeg innsamlet på et tidspunkt skulle bli en masteroppgave gjorde at jeg kjente på et konstant press om å få til mer. Presset gjorde også at jeg til tider la vekk personlige behov, som søvn og pauser, i håp om å få mer data eller nye informanter. 

Det var også tider hvor jeg følte mine personlige grenser ble strukket, i frykt av å være til bry eller fornærme informanter. De fleste mannlige informantene mine identifiserte seg som “machistas i reform”. Begrepet referer til deres ønske om å legge vekk tradisjonelle og sexistiske holdninger, men at en slik forandring er tidkrevende og at de tidvis opplever det de omtalte som “tilbakefall”. Mot slutten av feltarbeidet, når informantene var mer komfortable med meg, observerte jeg noen såkalte “tilbakefall”, i form av sexistiske vitser (noen ganger på min bekostning) og upassende kommentarer. Selv om jeg heldigvis aldri opplevde dette som svært ubehagelig, slo jeg ikke ned på slike kommentarer slik jeg ellers ville gjort, i frykt av å ødelegge en tillit jeg hadde brukt flere måneder å bygge opp. 

Målet mitt med denne refleksjonen er ikke å skremme ferske studenter som skal på feltarbeid, eller å kritisere antropologens deltagelse i feltarbeidet. Den deltagende metoden er også noe av det som gjorde feltarbeidet mitt så nydelig, spennende og lærerikt. Jeg håndterte de krevende situasjonene gjennom å snakke med medstudenter, ringe hjem og å dra på ferie i et par uker. Heldigvis utgjorde de ubehagelige situasjonene bare en brøkdel av tiden min i Uruguay, og det er andre gode minner som skinner mye sterkere i ettertid. 

Likevel, håper jeg denne ettertanken kan vise at det å være på feltarbeid kan være både fantastisk og vanskelig på samme tid. Og så håper jeg vi, i antropologimiljøet, kan bli litt flinkere på å snakke om hvordan feltarbeid påvirker oss som personer. For, det er i samtale med andre at jeg har innsett at jeg ikke er den eneste som til tider kjente på ubehag, press og slitsomhet.